Ønsket seksuell oppmerksomhet i en hyperseksualisert kultur

Om sammenhengen mellom grensekrenkelser og utenforskap: Vi er redde for at noen skal ta oss, men trolig enda reddere for at ingen vil ha oss.

De yngste kvinnene med lav utdanning er mest utsatt for seksuell trakassering og overgrep på jobb, fremgår det i en rapport fra Statistisk sentralbyrå. Journalist Monica Flatabø har i sin bok ”En sånn jente” beskrevet en seksuelt grenseløs ungdomskultur der ”alt er tillatt” og ingen vet hva som forventes og hva som er lov. Samtidig er det unge kvinner som skammer seg mest over kroppen sin, og fenomenet øker. Guttene kommer etter. Også godt voksne kvinner er tiltagende misfornøyd, kosmetisk injeksjonsbehandling for å glatte ut rynker og få fyldigere lepper er blitt et lavterskeltilbud.

Vi er redde for at noen skal ta oss, og trolig enda reddere for at ingen vi ha oss.

Blikket på kroppen, det seksuelle handlingsrommet og vår egen opplevelse av hva som er tilgjengelig og tillatt for hvem, er for tiden aktualisert i kampanjer som vil sette grenser og kampanjer som vil frigjøre. Både kampen mot grensekrenkelser og den nye ”positiv-til-egen-kropp”-bevegelsen handler grunnleggende om samme fenomen: manglende eierskap til og trygghet på seg selv, kroppen som objekt for de andre, seksualitet som en vare som kan kjøpes, stjeles eller vrakes. Når et bilde – en selfie – får stadig større verdi som seksuell valuta, øker presset. En studie fra University of North Texas fant at brukere av den populære sjekkeappen Tinder, der man bokstavelig talt blar seg gjennom fotografier av mulige kandidater og hvor de befinner seg i nærområdet, hadde dårligere selvtillit enn ikke-brukere og var mer opptatt av eget utseende. Her kan man selvsagt stille spørsmålstegn ved årsak og virkning, men funnet er uansett interessant.

Opprøret som kommer til uttrykk i kampanjen #metoo er betimelig. Det oppsto som en reaksjon på misbruk av makt i arbeidslivet. Menn med innflytelse har utsatt (flest) kvinner for seksuelle handlinger de vanskelig kunne styre unna. Det er sannsynliggjort og dokumentert at dette er utbredt og til dels regnet som legitimt i noen bransjer. Selve kampanjen har mistet sitt opprinnelige anliggende av syne etter min mening. Det er synd, om enn forutsigbart, at en god del av historiene som nå blir delt knapt kan kalles overgrep eller krenkelser. Hashtaggen #metoo risikerer i verste fall å få en ufrivillig komisk dobbelt betydning. Det opprører meg likevel mer at mange kritikere av kampanjen gjør det lettvint for seg og bidrar til bagatellisering av seksuell trakassering og vold når de hevder at ”litt må man tåle” eller at det blir ”kjedelig på jobben hvis flørten blir borte”. Dette handler i utgangspunktet ikke om ”litt” eller ”flørt”, men om makt og avmakt.

På NRK3 sendes nå dokumentaren ”Line fikser kroppen”. Jeg har sett to episoder. De fire programmene i serien har overskriftene ”kroppen”, ”puppene”, ”magen” og ”tissen”. VGs anmelder er begeistret: ”Forutsetningene for serien er programleder Line Elvsåshagens manglende komfortfølelse i egen kropp, og at hun skammer seg over disse følelsene. Slik de fleste av oss i ulik grad kjenner på: Norge er best i verden i dårlig kroppsfølelse – femti prosent av norske jenter føler seg for tjukke, ifølge statistikk som presenteres i serien.” Dette vet jeg mye om, ikke minst fra samtaler med pasienter – flest kvinner – som kommer til legen med sine subjektivt uperfekte kropper.

Jeg ser hva ”Line fikser kroppen” vil og hva hun gjør. Intensjonen med prosjektet er sympatisk, å utvide normalitetsbegrepet. Line Elvsåshagen er flink. Jeg er likevel skeptisk til selve premisset seerne må være med på, identifisere seg med Lines skam. Hvis hun – en åpenbart smart ung kvinne, programleder i NRK, med full førlighet og kule venner – er mislykket som kvinne, hva sier hun da? Hvis det hun markedsfører om seg selv er at hun ser dårlig ut – som hun slett ikke gjør – hva skal seerne tenke om seg og sitt da? Tankene går til noen av pasientene mine som sikkert ville ofret en arm for å se ut som Line og ha noe i nærheten av det hun har. Lines metode er først og sist å kle av seg selv og få andre til å gjøre det samme. Som å gå i truse i et åpent kontorlandskap, for eksempel. Det er litt morsomt, men mest flaut. Vi kler ikke av oss for alles blikk, og det skulle ikke være nødvendig. Da jeg så på kvinnene som viste brystene sine – helt vanlige kvinner – ble jeg sint på deres og egne vegne. Hvorfor skal norsk fjernsyn fortelle meg og verden at de ser normale ut? Fordi sexindustrien og de manipulerte reklamebildene sier noe annet? Det blir en slags omvendt bevisføring for normalitet, der bevisbyrden ligger på alle oss som ikke ligner modellene.

I slutten av oktober var jeg alene på tur åtte dager litt avsides i Italia. Jeg tok buss og tog, gikk mye gatelangs og satt til sent på kveld på hyggelige spisesteder før jeg ruslet hjem i mørket. Som snart gammel dame følte jeg meg beskyttet, under radaren. Det betyr frihetsgrader – og vemod. Et par ganger ble jeg plystret etter på gaten, og noen kelnere flørtet hyggelig med meg. De var sikkert ute etter pengene mine, men likevel.

Publisert i Klassekampen 11.november 2017

”Brukererfaringer” i psykiatrien

Helseminister Bent Høie og tidligere utvalgsleder i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP), Bjørg Njaa, har kommentert min artikkel i Klassekampen 7.oktober om bruk av tvang i psykiatrien. Utgangspunktet er at Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern er endret fra 1.september, slik at pasientenes rett til å nekte innleggelse og behandling er styrket, likeledes retten til å avbryte behandling – selv om den har ført til bedring. Jeg har kalt det ansvarsfraskrivelse og et svik mot de sykeste og dårligst stilte pasientene. Min artikkel var basert på egne erfaringer som kommuneoverlege og som pårørende til en syk mor og bror.

Helseministeren gjentar i sitt innlegg 10.oktober at lovendringen handler om menneskeverd for dem han omtaler som ”de aller sykeste blant oss”. Han skriver også at ”bruken av tvang har vært altfor høy altfor lenge i den norske helsetjenesten. Ingen forsøk på å få ned tvangsbruken har hatt effekt. Derfor er vi nødt til å ta nye grep.” Dernest arresterer han meg når jeg skriver at han navigerer populistisk. Han hevder å ha faglig solid bakgrunn i en rapport fra et utvalg nedsatt i 2010 for å se på tvangsbruk i helsetjenesten.

Bruken av tvang er trolig for høy og i alle fall for tilfeldig. En lovendring er et lettvint symbolgrep med uante konsekvenser, men som gir ministeren en godt synlig fjær i hatten. Å endre den faktiske virkeligheten er tyngre. Riksrevisjonen har reist betydelig kritikk mot situasjonen i psykisk helsevern. Mange virksomheter kompenserer for lav kapasitet ved å gi pasienter avslag og korte ned på varigheten av døgnopphold. Den kritikken kan underskrives av fastleger som får pasienter de vurderer som så dårlige at de må legges inn – med eller uten tvang – enten snudd i sykehusdøra etter en kort vurdering eller i retur så å si dagen derpå. Ni av ti pasienter med psykiske lidelser behandles hos fastlegen. Vi følger dem og deres pårørende i gjennomsnitt syv år, mange av oss et helt legeliv. Ingen samhandler mer med ”brukerne”. En helseminister som har lansert ”pasientens helsetjeneste” forventes å undersøke verden grundigere enn å spise rundstykker med brukerorganisasjonenes talspersoner.

Utredningen Bent Høie viser til, ”Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet”, kom i 2011 (NOU 2011:9). Etter høringsrunden ble det stille, høringssvarene ga ingen politisk legitimitet for å agere. Utvalget – ledet av jurist Kari Paulsrud – jobbet under betydelig tidspress med et usedvanlig krevende oppdrag. De påpeker selv at kunnskapen er mangelfull, de etiske dilemmaene vanskelige, begrepsbruken uklar og konsekvensene store for de loven er ment å beskytte. Blant Paulsrudutvalgets medlemmer var seks jurister, tre fra psykiatritjenesten i sykehus, tre fra brukerorganisasjonene – og én allmennlege. Man erkjenner at det finnes lite dokumentert kunnskap om omfang og effekt av tvangsbruk. Likeledes spriker pasientenes egne erfaringer, et flertall sier seg faktisk fornøyd med tvangsvedtaket i etterkant.

Bjørg Njaa (18.oktober) kaller meg arrogant når jeg problematiserer ”brukererfaringer” som entydige og påberoper meg rollen som talsperson for de dårligste og svakest stilte pasientene. I Paulsrudutvalgets rapport refereres én undersøkelse som bør vekke særlig interesse. Ved de såkalte pasienttellingene i 2003 og 2007 inkluderte man også psykiatriske døgnpasienter. Alle som var innlagt for døgnbehandling i psykisk helsevern fikk tilbud om å delta i en spørreundersøkelse. Det viste seg – ikke overraskende – at enslige med lav utdanning og uten arbeid var underrepresentert blant dem som svarte. Bare hver fjerde pasient som var tvangsinnlagt besvarte spørreskjemaet, i motsetning til et langt større antall frivillig innlagte.

Jeg opplever Bjørg Njaas svar som forutsigbart. Hennes kategoriske devaluering av profesjonell kunnskap, av henne omtalt som ”psykiatrimakta”, er unyansert og vulgær. Dessuten må jeg som pårørende spørre om hun anser sin egen ”erfaringskompetanse” som mer gyldig enn min?

I etterkant av mitt innlegg i Klassekampen forventet jeg mange opprørte reaksjoner. De uteble. Derimot har jeg aldri fått en slik overveldende respons. Pasienter og pårørende har takket og delt sine historier. Ingen har villet stå frem offentlig, med ett unntak. Dette er mennesker som har lidd mye under fravær av tiltak, feighet blant de som skulle hjelpe og bortforklaringer når det gikk som verst.

Hvem snakker med utestemme?

Hvem hvisker?

Hvem sier ingenting?

Svarinnlegg til Høie og Njaa, publisert i Klassekampen 2.november 2017

 

Ansvarsfraskrivelse omdøpt til ”frihet” og ”menneskeverd”

Helseministeren svikter de sykeste psykiatriske pasientene

Fra 1.september 2017 er Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern endret. Pasientenes rett til å nekte innleggelse og behandling er styrket, likeledes retten til å avbryte behandling – selv om den har ført til bedring. Helseministerens viktigste kunnskapsgrunnlag synes å være avisen VG samt anekdotiske vitnesbyrd fra den mest taleføre gruppen av psykiatriske pasienter: “Jeg får signaler om at pasienter opplever at de ikke blir lyttet til. Å tvangsmedisinere et menneske er en dyp inngripen. Mange endrer personlighet, andre blir sløve, sier Bent Høie, som får tilbakemeldinger om at dagens regelverk gir for vide fullmakter til bruk av tvang. Det er særlig brukerforeningene som melder om dette”, skrev Aftenposten i april 2016. Leder for Norsk psykiatrisk forening, Anne Kristine Bergem, var kritisk til mangelen på faglige vurderinger og en forsvarlig prosess i forkant av lovendringen. ”Det finnes vel ingen evidens på at politikere alene er best til å utforme psykisk helsevern?” var hennes respons til Høies utspill.

Avdekking av unødig tvangsbruk er viktig. Ingen er i prinsippet tilhenger av tvang der frivillighet er mulig. Derfor er det viktig å forstå hvorfor tvang blir benyttet og ikke minst når det er påkrevet og når det er feil – før man gjør politisk lettvinte formalgrep. Helse Vest har i flere år iverksatt flest tvangstiltak. Både sykehusene i Stavanger og Bergen forteller at de har hatt betydelig overbelegg på sine psykiatriske akuttposter. Den faglige ledelsen mer enn antyder sammenheng mellom stress i avdelingen, mangel på psykiatere og tvangstiltak. ”Mye tyder på at det har gått fra dårlig til verre for de aller dårligst stilte psykiatriske pasientene”, skrev overlege María Sigurjónsdóttir i etterkant av Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998 – 2006). I juni 2016 slo hun alarm om forholdene ved Dikemark sykehus. ”Bygget er så gammelt og uegnet at det kan gjøre pasienter sykere og mer voldelige”, sa hun til VG.

Pasientene i sykehus er stort sett de med alvorlige, tilbakevendende psykiske lidelser. Denne gruppen er overrepresentert blant de med lavest inntekt og utdanning, enslige og bostedsløse. Den stadige nedbyggingen av sengeplasser i psykiatrien rammer disse pasientene hardest. Samtidig øker tilbudene til relativt velfungerende pasienter som kan møte til avtalt poliklinisk time. De sykeste taper, mens vi med normale livsfaseproblemer omfavnes av hjelperne innen ”psykisk helse”. Nå skal til alt overmål de alvorlig syke ”slippe” å behandles når de er på sitt dårligste. Dette er ”pasientens helsetjeneste” på sitt mest brutale og parodiske. De få pasientene jeg tvangsinnlegger trenger garantien jeg kan tilby. Det er ikke tvang som er disse pasientenes problem, men mangel på gode behandlingstilbud, ressurser og forutsigbarhet. Hjemmelen for å tvangsinnlegge og muligheten for å bli tvangsinnlagt er en god gjensidig krisekontrakt.

Begrepet erfaringskompetanse brukes hyppig i debatter om psykiatri. De som har hatt vonde sko på, vet hva gnagsår er. Min mor og en av mine brødre var alvorlig psykisk syke store deler av sitt liv. Hun ble 61 år gammel, han 56. Til tross for sosial flaks, føyer de seg inn i statistikken som viser at psykiatriske pasienter lever betydelig kortere enn gjennomsnittet. Uten gjentatte innleggelser og behandling – med og uten tvang – ville begge gått bort tidligere. Selv om mye ble vanskelig, var de like umistelige for oss som andres mor, far, søsken, ektefelle og barn. Når symptomene meldte seg, var skadebegrensning det overordnede målet. Vi gjenkjente mønstrene, og så det som vår oppgave å hindre at sykdommen ødela for mye. Konkret betyr det å ikke vente, slik Høies lovendring krever, til pasienten har mistet ”samtykkekompetanse”. Å bidra til å tvangsinnlegge en man elsker – for den saks skyld også en pasient man bryr seg om – føles ofte som et overgrep der og da. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at det er riktig å redde pasienter ut av sitt indre kaotiske helvete og samtidig bidra til at pårørende får hjelp til å holde ut.

På den tiden min mor ble psykotisk første gang, sto idéen om sinnsykeasylet fortsatt sterkt. Asyl betyr ”tilfluktssted”, den syke skulle skjermes, min mor var takknemlig for det – også når hun var lagt inn med tvang. Hun var vekselvis pasient, aktiv pasientvenn og medlem av kontrollkommisjonen som skal påse at de innlagtes rettigheter er ivaretatt. Jeg var ikke særlig stolt av henne den gangen. Når jeg nå gjenfinner utklipp fra lokalavisen, skylder jeg henne en forsinket anerkjennelse for hennes mot på vegne av de mest sårbare og stigmatiserte. Under fullt navn, som pasient, har hun skrevet flere innlegg. ”Takk til Presteseter sykehus” sto på trykk etter hennes sjette opphold. ”Det er ikke alltid lett å hjelpe en sinnslidende som jeg, som i blant har glemt de mest elementære ting som å vaske seg og kle på seg” skriver min mor, og avslutter med en oppfordring: ”Ikke vær redd for hjelpen! Den fins nemlig”.

Publisert i Klassekampen 7.oktober 2017

Det er menneskelig å ville være helten i sin egen fortelling

 

Vi lyver alle av nødvendighet. Vakkert er det sjelden

 “Tala di maa vera sann, fager ogso, om du kann”, heter det i Aasmund Olavsson Vinjes dikt. Han må ha skrevet mot bedre vitende.

Det var en opplest og vedtatt sannhet i mitt barndomshjem at alle – mor, far og fire barn – var svært glade i gå på ski. Den slags selvforståelser – ”dette er oss” – går gjerne i arv. En historie i vår familiemytologi er den om skituren til Solbakken, et populært serveringssted i Gjøvikmarka, etter at min bror var blitt voksen og hadde fått sprek kone og små barn. Deres sønn Eirik var fire-fem år, turen lang, foreldrene aktivt oppmuntrende. På Solbakken satt skifolket ute i solveggen. De voksne kjøpte kaffe, barna fikk Solo. Da går Eirik bort til et par på benken bortenfor og sier høyt, så foreldrene hører det: ”Pappa slår meg.” ”Slår han deg?” sier damen bestyrtet. ”Ja,” sier barnet. ”Med en kost!” legger han til. I dag husker den voksne skientusiasten Eirik ingenting av episoden, vi ler hjertelig av den i familiesammenkomster, det ble aldri iverksatt tiltak for å forhindre ytterligere voldshandlinger i hjemmet.

Som fastlege på samme sted i mer enn en generasjon har jeg lyttet til utallige historier og fått innsyn i manges liv. Min rolle er basert på tillit til at selv det mest forferdelige, skambelagte og uutholdelige forblir mellom pasienten og meg. Mye skrives ikke ned i legens journal annet enn i generelle vendinger, med noen stikkord. Hos meg skal folk kunne si hva som helst og i utgangspunktet bli møtt med respekt. Folk eier sin egen fortelling, selv om den ikke er ”sann. Det tok noen år før jeg tok inn over meg i hvilken grad man i pasientrollen redigerer sin virkelighetsbeskrivelse og iscenesetter seg selv – noen ganger bevisst for å oppnå et gode, oftere ubevisst og med et oppriktig ønske om å bli trodd og hjulpet. Som ung, uerfaren lege kunne jeg bli indignert over å bli løyet til eller frustrert over motstridende utsagn og usannsynlige påstander om hvordan og hvorfor. Gradvis forstår man mer av menneskenes behov for å bevare – om så bare et snev av – verdighet. ”Selvbildet er den fortellingen om oss selv som vi gir autoritet”, skrev min kollega John Nessa en gang. Det er ikke min oppgave å rive ned mine pasienters selvbilde, legens jobb er ikke å drive etterforskning. Derimot kan det være hensiktsmessig å hjelpe dem til å forstå at de kanskje holder seg med en uholdbar årsaksforklaring på sine plager og opplevde krenkelser, i verste fall forklaringer som ødelegger både for dem selv og andre.

En kvinne kommer og vil ha journalført at ektemannen driver psykisk terror mot henne. Han er paranoid og kontrollerende, nå orker hun ikke samlivet lenger, kan hun få noe å sove på? Omtrent samtidig søker ektemannen hjelp fordi han er nedbrutt og ikke kommer seg på jobb. Han tror kona er i ferd med å gå fra ham, hun har forandret seg helt, han har funnet brev og meldinger som tyder på at hun har et forhold til en annen mann.

En konsulent i et større firma må sykemeldes fordi han har fått angst og utmattelsessymptomer etter systematisk mobbing og trakassering på jobben. Sjefen er en drittsekk, sier han. Verneombudet stoler han ikke på. I møte hos NAV, med pasienten og hans overordnede til stede, får jeg fortalt at min pasient ikke har den kompetansen som kreves, at kundene klager, han har fått tilbud om en mindre krevende stilling som han ikke har tatt imot, nå nekter kollegene å dekke opp for ham.

Bare unntaksvis får legen, som i disse eksemplene, tilgang til begge parters fortolkning. Oftere må vi erkjenne at vi må forholde oss til den ene partens subjektive opplevelse av skyld, svik og overgrep. Det er ikke vanskelig å ta opplevelsen på alvor og jobbe med den som utgangspunkt. Problemet oppstår i de tilfellene der profesjonelle hjelpere av ulike slag opphøyer et partsinnlegg – som per definisjon inkluderer et annet menneskes handlinger, begrunnelser og virkelighet – til objektiv sannhet.

Som terapeut må man forstå sitt mandat. Rollen som hjelper for den enkelte hviler på andre premisser enn rollen som sakkyndig overfor offentlige instanser, eksempelvis NAV eller rettsapparatet. I møtet med enkeltpasienter er det ikke legens jobb å foreta avhør. Som sakkyndig må tvilen alltid holdes i hevd. Uansett ligger det en forpliktelse for den som skal hjelpe i å se det den potensielle skaden pasientens antatte livsløgn kan påføre andre, og inkludere moral og konsekvenser i samtalene. Det er ingen egenverdi i såkalt åpenhet. Å holde fasaden utad er en undervurdert dyd, og den er aller viktigst for de som allerede har et skjørt nettverk og ditto omdømme.

Ble vesle Eirik faktisk slått med kost av min antatt snille bror? Spøkte vi andre bort et overgrep? Neppe. Mer sannsynlig er det at han tok ut sin frustrasjon over hele konseptet – de selvfornøyde foreldrene, de bakglatte skiene, tanken på hjemturen – og hevnet seg på barns intuitivt presise vis. Sannheten får vi aldri vite.

Publisert i Klassekampen 2.september 2017

Et vulgært stunt: Å invitere til ”abortfest” i gatene var en strategisk skivebom

Stortinget vedtok 13.juni 1975 Lov om svangerskapsavbrudd som fastslo den gravide kvinnens suverene rett til å avgjøre om hun vil ha barnet eller ta abort. Det er i praksis ingen partier eller organisasjoner som truer denne loven, men det er selvsagt mange som av religiøse grunner kjemper for at livet skal betraktes som hellig og beskyttet fra unnfangelsen og derfor ser på abort som illegitimt. Blant disse er presten Ludvig Nessa som har viet sitt liv til kampen mot ”fosterdrap”. 13.juni hvert år arrangerer Aksjon Nytt Liv sørgemarsj for det ufødte liv, der anslagsvis 40 personer går fra Stortinget til Vår frelsers gravlund, der Ludvig Nessa og Børre Knudsen i 1988 ble arrestert da de forsøkte å gravlegge et foster som hadde ligget på sprit i et norgesglass i flere år. Sørgemarsjen er knapt til sjenanse for noen, får ingen oppmerksomhet og er trolig bare viktig for deltakerne selv.

Kvinnefronten, støttet av en rekke organisasjoner – deriblant partiet Rødt – inviterte i år til ”Abortfest”. Festen skulle være en motdemonstrasjon mot Nessa og en feiring av abortloven. Man ville vise at ”holdninger som Aksjon Nytt Liv forfekter ikke er velkomne lenger!”. I et intervju i landets største kristne ukeavis sier Kvinnefrontens Jorunn Friis Reset at ”Markeringen «Sørgetog for ufødte» er et hån mot kvinnekampen”. Som kvinne, lege og ateist uten snev av etiske betenkeligheter rundt abort, kjenner jeg meg ikke igjen i Kvinnefrontens virkelighetsbeskrivelse. Loven er på plass. Ludvig Nessa og Aksjon Nytt Liv representerer en liten minoritet og kan vel få tusle i fred under paraplyene sine i ytringsfrihetens navn. Det er ingen grunn til å bringe dem til taushet. Vi skriver 2017, ikke 1974.

I det overveiende sekulære Norge er selvvalgt abort et praktisk og politisk ikke-anliggende. Lett tilgjengelige angrepiller sørger dessuten for at kvinner kan kvitte seg med eventuelle befruktede egg dagen derpå dersom man har feilberegnet prevensjon eller ble akutt stormforelsket på nachspiel og må rydde opp. Fra tid til annen reises nødvendige debatter om etikk, eksempelvis om diagnostisering av fostre med kromosomavvik eller reservasjonsrett for fastleger. Men selve loven er trygt forankret i flertallet i befolkning og parlament. Unge kvinner i dag er oppvokst med denne vissheten.

Selv om kvittering av anlegg til liv er etisk uproblematisk, er abort en emosjonell påkjenning for mange. I mine møter med ufrivillig gravide kvinner handler det ikke lenger om skam, men ofte om drømmer og håp som knuses mot livets realiteter. Hun vil kanskje ha barnet, han vil ikke –eller omvendt. Noen tør ikke føde barn uten en å dele omsorgen med. Andre har ikke fast jobb eller råd til egen bolig. Det er sjelden en fest å velge bort et barn. Selv normalt robuste kvinner som har bestemt seg for abort opplever ofte sterke følelser og irrasjonell ambivalens når graviditeten er et kroppslig faktum. Disse som er lei seg – altså ikke skamfulle – for sine aborter, er neppe i festhumør selv om de har ryggdekning i lovverket. For dem kunne nok invitasjon til ”Abortfest” kjennes både bagatelliserende og invaderende. Når Kvinnefronten og deres medarrangører gjør abort til et partytema med konfetti og dans i Spikersuppa, sier de implisitt at de som har det dårlig med sine aborter er festbremser og uverdige feminister. Kanskje var det festarrangørene og ikke Ludvig Nessa som utløste skamfølelse hos kvinner 13.juni i år.

Publisert i Klassekampen 26.juni 2017

Et informert valg

Skal tilgjengelig kunnskap om fosteret holdes unna de gravide?

Jeg har tidligere skrevet om fosterreduksjon i denne spalten. Ny teknologi avføder nye etiske dilemmaer. Nå pågår en ny filosofisk debatt, blant annet i Klassekampen, om menneskeverd, mangfold og anvendelsen av teknologi for å utrydde avvik og sykdom. Mye har handlet om ett bestemt kromosomavvik, en feil på kromosom 21, kalt Downs syndrom. Tilstanden karakteriseres ved mental utviklingshemning og betydelig økt forekomst av mange sykdommer, tildels alvorlige. Hva som er uønsket sykdom og hva som er berikende mangfold er diskusjonens kjerne, dertil ulike syn på lidelsens betydning for menneskets dannelse. Til det siste skal jeg nøye meg med å påpeke at det trolig vil være lidelse nok til alle – fattigdom, krig og katastrofer – selv om påvisbare kromosomfeil blir utryddet.

”Sorteringssamfunnet” er selvsagt for lengst her i kraft av det de fleste vil kalle medisinske fremskritt og er vel integrert i praksis og lovverk. Man synes å glemme at det allerede er en etablert og lite omdiskutert praksis å tilby gravide kvinner som enten er over 38 år eller som tidligere har født barn med ulike sykdommer og avvik – eksempelvis ryggmargsbrokk og Downs syndrom – fosterdiagnostikk og deretter senabort. De siste årene er det på markedet lett tilgjengelige tester som kan påvise blant annet kromosomavvik tidlig i svangerskapet ved en enkel blodprøve. I den pågående debatten argumenteres det mot å gjøre slike tester tilgjengelig for de gravide som måtte ønske den. Det er nærliggende å anta at begrunnelsen er at testresultatet foreligger på et tidspunkt der kvinnen har suveren rett til å avgjøre fosterets skjebne.

Lov om svangerskapsavbrudd, vedtatt i 1975, gir den gravide kvinnen rett til selvbestemt abort før 12. svangerskapsuke. Den samme loven sier også, i §2, at ”kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg”. Det er liten grunn til å tro at gravide kvinner som vurderer abort, i alle fall de som er i tvil om avgjørelsen og er engstelige for sin egen omsorgsevne, ikke skulle være tjent med eller selv ønske å vite mest mulig om det fremtidige barnet. ”Krav på råd” betyr for alle praktiske formål ”krav på mest mulig informasjon for å ta en beslutning”. I §3 står det paradoksalt nok eksplisitt og detaljert om aborter etter 12. svangerskapsuke at ”svangerskapsavbrudd kan skje når a) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse, b) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon eller c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet”.

Dersom en legenemd tar en pro forma avgjørelse om å innvilge mor senabort av et foster med Downs syndrom eller annen sykdom, så er dette altså i dag uproblematisk. Dersom mor selv, med ny teknologi, gis mulighet for å ta en slik informert avgjørelse på et tidligere tidspunkt – er det da uetisk? Og vil ikke de ressurssterke, med de beste rammebetingelsene, uansett kjøpe testen og velge deretter? Lidelse rammer aldri rettferdig.

Det er grunn til å være på vakt når ny teknologi introduseres. Alle oppfinnelser kan brukes for onde og gode formål. Kunnskapen er uten moral, anvendelsen et politisk anliggende. Dersom samfunnet aktivt ønsker at det skal fødes individer med kromosomfeil, gitt at det nå finnes kunnskap som kan forhindre det, må det innføres belønning for en slik praksis eller straff for anvendelsen av ny kunnskap.

Publisert i Klassekampen 18.mai 2017

Fast lege fast lønn

Det finnes ingen gode argumenter for stykkpris på legetjenester

I bygda jeg bor i ble det inntil nylig avholdt årlige basarer på samfunnshuset til inntekt for korps og idrettslag. Gevinstene ble i forkant samlet inn blant bygdefolket – frivillighet og dugnadsånd på sitt beste. Av typiske gevinster kan nevnes dukker med hjemmesydd garderobe, fruktkurver og kjøkkenredskap. Selv ble jeg en gang spurt av basarkomitéen om jeg kunne donere en legetime som altså skulle loddes ut. Det var, for å si det mildt, tankevekkende. Så innarbeidet var – er – forestillingen om legekonsultasjonen som en vare.

Ikke alle vet hvordan fastlegene er finansiert. Noen få er fastlønnede, kommunalt ansatte. Disse finnes nesten uten unntak i distriktskommuner der ”kundegrunnlaget” antas å være for lite til å gi legen en konkurransedyktig inntekt. Det store flertallet fastleger driver sin egen butikk, der noe av inntekten er pasientenes egenandel og resten statlige refusjoner. Det kalles stykkprisfinanisering fordi hver enkelt konsultasjon utløser økonomisk gevinst for legen.

Diskusjonen om hvordan fastleger bør lønnes ender som regel i en gjensidig og vulgær mistenkeliggjøring. Fastleger som jobber stykkprisbasert beskyldes for å tenke mindre på pasientenes beste enn på egen inntjening, mens legene på fastlønn får høre at de er ineffektive og produserer lite. Begge deler er påstander som vanskelig lar seg bekrefte eller avkrefte. Er det per definisjon umoralsk å eie sin bedrift? Er det et relevant mål på effektivitet å ha mange konsultasjoner per dag? Fokuset på legenes personlige moral er en lite fruktbar tilnærming til den prinsipielle diskusjonen om organisering og finansiering av legetjenesten i førstelinjen. Min egen erfaring tilsier at de fleste leger ønsker å gjøre en god jobb for sine pasienter uansett, men fastlegeordningen slik den er finansiert i dag er ikke bærekraftig.

Lenge har det vært en ”sannhet” – ikke minst ført til torgs av legenes egen fagforening – at fastlegene ønsker å være selvstendig næringsdrivende. Argumentet har vært faglig autonomi, at legeprofesjonen er så spesiell at den ikke bør eller kan underlegges offentlig styring. Nå tar de unge legene til motmæle. Fastlegeordningen sliter med rekruttering. Mange potensielle, nye fastleger velger seg bort fra førstelinjen, nettopp fordi rammebetingelsene tvinger dem til å drive mer med butikkdrift enn med fag. De unge legene ønsker seg fast lønn og et offentlig, forutsigbart arbeidsforhold.

Den viktigste begrunnelsen for at fastlegene bør være offentlig ansatt på fast lønn er likevel at helsetjenester ikke er varer, men velferdsgoder som skal fordeles etter en prioritering der de mest trengende skal sikres best hjelp. Lite er gjort for å virkeliggjøre en slik målsetting i dagens fastlegefinansiering. Det er dyrt å drive et legekontor med hjelpepersonell, oppdatert utstyr og til dels skyhøy husleie. Legetjenesten i førstelinjen er – med noen få unntak – organisert etter en forretningsmodell basert på kunder som selv bestiller time, møter opp til rett tid og legger frem sitt anliggende på en håndterlig måte.

På noen venterom henger det fortsatt oppslag med ”kun ett problem per konsultasjon”, et hån mot pasienter som kanskje omsider har våget å oppsøke lege. Oppslaget er uttrykk for en systemfeil, det skyldes ikke enkeltlegers manglende empati. Å endre rammebetingelsene slik at fastlegene kan bruke tid og kunnskap til beste for pasientgrupper som ikke passer inn i kundeformatet er myndighetens ansvar.

Publisert i Klassekampen 24.april 2017