Et vulgært stunt: Å invitere til ”abortfest” i gatene var en strategisk skivebom

Stortinget vedtok 13.juni 1975 Lov om svangerskapsavbrudd som fastslo den gravide kvinnens suverene rett til å avgjøre om hun vil ha barnet eller ta abort. Det er i praksis ingen partier eller organisasjoner som truer denne loven, men det er selvsagt mange som av religiøse grunner kjemper for at livet skal betraktes som hellig og beskyttet fra unnfangelsen og derfor ser på abort som illegitimt. Blant disse er presten Ludvig Nessa som har viet sitt liv til kampen mot ”fosterdrap”. 13.juni hvert år arrangerer Aksjon Nytt Liv sørgemarsj for det ufødte liv, der anslagsvis 40 personer går fra Stortinget til Vår frelsers gravlund, der Ludvig Nessa og Børre Knudsen i 1988 ble arrestert da de forsøkte å gravlegge et foster som hadde ligget på sprit i et norgesglass i flere år. Sørgemarsjen er knapt til sjenanse for noen, får ingen oppmerksomhet og er trolig bare viktig for deltakerne selv.

Kvinnefronten, støttet av en rekke organisasjoner – deriblant partiet Rødt – inviterte i år til ”Abortfest”. Festen skulle være en motdemonstrasjon mot Nessa og en feiring av abortloven. Man ville vise at ”holdninger som Aksjon Nytt Liv forfekter ikke er velkomne lenger!”. I et intervju i landets største kristne ukeavis sier Kvinnefrontens Jorunn Friis Reset at ”Markeringen «Sørgetog for ufødte» er et hån mot kvinnekampen”. Som kvinne, lege og ateist uten snev av etiske betenkeligheter rundt abort, kjenner jeg meg ikke igjen i Kvinnefrontens virkelighetsbeskrivelse. Loven er på plass. Ludvig Nessa og Aksjon Nytt Liv representerer en liten minoritet og kan vel få tusle i fred under paraplyene sine i ytringsfrihetens navn. Det er ingen grunn til å bringe dem til taushet. Vi skriver 2017, ikke 1974.

I det overveiende sekulære Norge er selvvalgt abort et praktisk og politisk ikke-anliggende. Lett tilgjengelige angrepiller sørger dessuten for at kvinner kan kvitte seg med eventuelle befruktede egg dagen derpå dersom man har feilberegnet prevensjon eller ble akutt stormforelsket på nachspiel og må rydde opp. Fra tid til annen reises nødvendige debatter om etikk, eksempelvis om diagnostisering av fostre med kromosomavvik eller reservasjonsrett for fastleger. Men selve loven er trygt forankret i flertallet i befolkning og parlament. Unge kvinner i dag er oppvokst med denne vissheten.

Selv om kvittering av anlegg til liv er etisk uproblematisk, er abort en emosjonell påkjenning for mange. I mine møter med ufrivillig gravide kvinner handler det ikke lenger om skam, men ofte om drømmer og håp som knuses mot livets realiteter. Hun vil kanskje ha barnet, han vil ikke –eller omvendt. Noen tør ikke føde barn uten en å dele omsorgen med. Andre har ikke fast jobb eller råd til egen bolig. Det er sjelden en fest å velge bort et barn. Selv normalt robuste kvinner som har bestemt seg for abort opplever ofte sterke følelser og irrasjonell ambivalens når graviditeten er et kroppslig faktum. Disse som er lei seg – altså ikke skamfulle – for sine aborter, er neppe i festhumør selv om de har ryggdekning i lovverket. For dem kunne nok invitasjon til ”Abortfest” kjennes både bagatelliserende og invaderende. Når Kvinnefronten og deres medarrangører gjør abort til et partytema med konfetti og dans i Spikersuppa, sier de implisitt at de som har det dårlig med sine aborter er festbremser og uverdige feminister. Kanskje var det festarrangørene og ikke Ludvig Nessa som utløste skamfølelse hos kvinner 13.juni i år.

Publisert i Klassekampen 26.juni 2017

Et informert valg

Skal tilgjengelig kunnskap om fosteret holdes unna de gravide?

Jeg har tidligere skrevet om fosterreduksjon i denne spalten. Ny teknologi avføder nye etiske dilemmaer. Nå pågår en ny filosofisk debatt, blant annet i Klassekampen, om menneskeverd, mangfold og anvendelsen av teknologi for å utrydde avvik og sykdom. Mye har handlet om ett bestemt kromosomavvik, en feil på kromosom 21, kalt Downs syndrom. Tilstanden karakteriseres ved mental utviklingshemning og betydelig økt forekomst av mange sykdommer, tildels alvorlige. Hva som er uønsket sykdom og hva som er berikende mangfold er diskusjonens kjerne, dertil ulike syn på lidelsens betydning for menneskets dannelse. Til det siste skal jeg nøye meg med å påpeke at det trolig vil være lidelse nok til alle – fattigdom, krig og katastrofer – selv om påvisbare kromosomfeil blir utryddet.

”Sorteringssamfunnet” er selvsagt for lengst her i kraft av det de fleste vil kalle medisinske fremskritt og er vel integrert i praksis og lovverk. Man synes å glemme at det allerede er en etablert og lite omdiskutert praksis å tilby gravide kvinner som enten er over 38 år eller som tidligere har født barn med ulike sykdommer og avvik – eksempelvis ryggmargsbrokk og Downs syndrom – fosterdiagnostikk og deretter senabort. De siste årene er det på markedet lett tilgjengelige tester som kan påvise blant annet kromosomavvik tidlig i svangerskapet ved en enkel blodprøve. I den pågående debatten argumenteres det mot å gjøre slike tester tilgjengelig for de gravide som måtte ønske den. Det er nærliggende å anta at begrunnelsen er at testresultatet foreligger på et tidspunkt der kvinnen har suveren rett til å avgjøre fosterets skjebne.

Lov om svangerskapsavbrudd, vedtatt i 1975, gir den gravide kvinnen rett til selvbestemt abort før 12. svangerskapsuke. Den samme loven sier også, i §2, at ”kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg”. Det er liten grunn til å tro at gravide kvinner som vurderer abort, i alle fall de som er i tvil om avgjørelsen og er engstelige for sin egen omsorgsevne, ikke skulle være tjent med eller selv ønske å vite mest mulig om det fremtidige barnet. ”Krav på råd” betyr for alle praktiske formål ”krav på mest mulig informasjon for å ta en beslutning”. I §3 står det paradoksalt nok eksplisitt og detaljert om aborter etter 12. svangerskapsuke at ”svangerskapsavbrudd kan skje når a) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse, b) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon eller c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet”.

Dersom en legenemd tar en pro forma avgjørelse om å innvilge mor senabort av et foster med Downs syndrom eller annen sykdom, så er dette altså i dag uproblematisk. Dersom mor selv, med ny teknologi, gis mulighet for å ta en slik informert avgjørelse på et tidligere tidspunkt – er det da uetisk? Og vil ikke de ressurssterke, med de beste rammebetingelsene, uansett kjøpe testen og velge deretter? Lidelse rammer aldri rettferdig.

Det er grunn til å være på vakt når ny teknologi introduseres. Alle oppfinnelser kan brukes for onde og gode formål. Kunnskapen er uten moral, anvendelsen et politisk anliggende. Dersom samfunnet aktivt ønsker at det skal fødes individer med kromosomfeil, gitt at det nå finnes kunnskap som kan forhindre det, må det innføres belønning for en slik praksis eller straff for anvendelsen av ny kunnskap.

Publisert i Klassekampen 18.mai 2017

Fast lege fast lønn

Det finnes ingen gode argumenter for stykkpris på legetjenester

I bygda jeg bor i ble det inntil nylig avholdt årlige basarer på samfunnshuset til inntekt for korps og idrettslag. Gevinstene ble i forkant samlet inn blant bygdefolket – frivillighet og dugnadsånd på sitt beste. Av typiske gevinster kan nevnes dukker med hjemmesydd garderobe, fruktkurver og kjøkkenredskap. Selv ble jeg en gang spurt av basarkomitéen om jeg kunne donere en legetime som altså skulle loddes ut. Det var, for å si det mildt, tankevekkende. Så innarbeidet var – er – forestillingen om legekonsultasjonen som en vare.

Ikke alle vet hvordan fastlegene er finansiert. Noen få er fastlønnede, kommunalt ansatte. Disse finnes nesten uten unntak i distriktskommuner der ”kundegrunnlaget” antas å være for lite til å gi legen en konkurransedyktig inntekt. Det store flertallet fastleger driver sin egen butikk, der noe av inntekten er pasientenes egenandel og resten statlige refusjoner. Det kalles stykkprisfinanisering fordi hver enkelt konsultasjon utløser økonomisk gevinst for legen.

Diskusjonen om hvordan fastleger bør lønnes ender som regel i en gjensidig og vulgær mistenkeliggjøring. Fastleger som jobber stykkprisbasert beskyldes for å tenke mindre på pasientenes beste enn på egen inntjening, mens legene på fastlønn får høre at de er ineffektive og produserer lite. Begge deler er påstander som vanskelig lar seg bekrefte eller avkrefte. Er det per definisjon umoralsk å eie sin bedrift? Er det et relevant mål på effektivitet å ha mange konsultasjoner per dag? Fokuset på legenes personlige moral er en lite fruktbar tilnærming til den prinsipielle diskusjonen om organisering og finansiering av legetjenesten i førstelinjen. Min egen erfaring tilsier at de fleste leger ønsker å gjøre en god jobb for sine pasienter uansett, men fastlegeordningen slik den er finansiert i dag er ikke bærekraftig.

Lenge har det vært en ”sannhet” – ikke minst ført til torgs av legenes egen fagforening – at fastlegene ønsker å være selvstendig næringsdrivende. Argumentet har vært faglig autonomi, at legeprofesjonen er så spesiell at den ikke bør eller kan underlegges offentlig styring. Nå tar de unge legene til motmæle. Fastlegeordningen sliter med rekruttering. Mange potensielle, nye fastleger velger seg bort fra førstelinjen, nettopp fordi rammebetingelsene tvinger dem til å drive mer med butikkdrift enn med fag. De unge legene ønsker seg fast lønn og et offentlig, forutsigbart arbeidsforhold.

Den viktigste begrunnelsen for at fastlegene bør være offentlig ansatt på fast lønn er likevel at helsetjenester ikke er varer, men velferdsgoder som skal fordeles etter en prioritering der de mest trengende skal sikres best hjelp. Lite er gjort for å virkeliggjøre en slik målsetting i dagens fastlegefinansiering. Det er dyrt å drive et legekontor med hjelpepersonell, oppdatert utstyr og til dels skyhøy husleie. Legetjenesten i førstelinjen er – med noen få unntak – organisert etter en forretningsmodell basert på kunder som selv bestiller time, møter opp til rett tid og legger frem sitt anliggende på en håndterlig måte.

På noen venterom henger det fortsatt oppslag med ”kun ett problem per konsultasjon”, et hån mot pasienter som kanskje omsider har våget å oppsøke lege. Oppslaget er uttrykk for en systemfeil, det skyldes ikke enkeltlegers manglende empati. Å endre rammebetingelsene slik at fastlegene kan bruke tid og kunnskap til beste for pasientgrupper som ikke passer inn i kundeformatet er myndighetens ansvar.

Publisert i Klassekampen 24.april 2017

Menn ingen trenger

Den økende uførheten blant unge menn er uverdig – og farlig

Helsedirektøren og arbeids- og sosialministeren er ute i pressen og bekymrer seg over økningen i uførhet blant unge, i særlig grad unge menn. Bekymringen fremstår mer rituell enn troverdig, dette har vi visst lenge. Andelen uføre blant arbeidstakere over 50 år går ned, mens de unge som knapt har vært innom arbeidslivet uføretrygdes dobbelt så ofte nå som for ti år siden. Nettavisen skriver at ”ulike psykiske lidelser er diagnosen for rundt 60 prosent av folk som blir uføre under 30 år. En av årsakene er at det har blitt lettere å få en slik diagnose – en annen er at arbeidslivet i større grad enn før skyver ut slike personer.” Bingo! Bak begrepet ”psykiske lidelser” skjuler det seg ikke alvorlig psykiatri som psykisk utviklingshemning, schizofreni eller psykoselidelser. Det store flertallet uføre på grunn av psykiske lidelser har ”atferdsdiagnoser” eller ”lettere psykiske lidelser”.

Hvem er disse unge mennene, for det er klart flest menn, som får sin diagnose og deretter skyves ut av arbeidslivet før de kom i gang? Både samfunnsforskere og vi som til daglig møter enkeltmenneskene bak tallene vet mye om dem. Kortversjonen er omtrent slik: dårlig start i livet med vanskelige familiære rammebetingelser, ofte rus og vold, lav inntekt og lav utdanning. De fleste begynte å ramle ut av normaliteten – i betydningen skole og utdanning – tidlig. De fikk aldri et yrke. Tiltakene fra NAV var preget av prosjekter uten kontinutitet og med tilfeldig oppfølging. Det brutale endepunktet er at dette er svak arbeidskraft som ingen arbeidskjøper vil betale for. Uføretrygd blir en ”løsning” som ”alle” er enige om. Det er dette som er det egentlige trygdemisbruket i Norge.

Retten til ytelser fra fellesskapet i form av sykepenger og uføretrygd når man av helsemessige grunner ikke er i stand til å jobbe var i sin tid en historisk seier for arbeiderklassen. La det ikke herske noen tvil om at debatten om sykefravær og trygdeytelser i bunn og grunn handler om klassemotsetninger, uansett hvor mye tilslørende retorikk som produseres om ”enighet mellom partene i arbeidslivet” om ”tiltak for å få ned sykefraværet”. Under kapitalismen, også i det sosialdemokratiske Norge, vil de som kjøper arbeidskraft ha som sitt overordnede siktemål å sikre maksimal profitt mens de som selger arbeidskraften sin kjemper for trygghet i usikre tider der velferdsordningene er satt under press. Jeg har selv vært med i prosessen med å lage nasjonale retningslinjer for sykemeldere, der representanter for arbeidsgivere, arbeidstakere, NAV, leger og politikere satt sammen i utallige møter uten at elefanten i rommet – de reelle interessemotsetningene mellom de som selger og de som kjøper arbeidskraft – lot seg adressere.

Hva kan gjøres? Her er en enkel liste over kjente tiltak som ikke løser problemet, men som i alle fall kan motvirke noen av de årsakene vi allerede vet nok om:

– Slutt å sette psykiatriske diagnoser på sosiale problemer

– Begrens arbeidsinnvandringen slik EØS-reglene åpner for, slik partiet Rødt har foreslått

– Bevar og styrk den offentlige enhetsskolen

– Større vekt på praktiske fag i skolen

– Nok og godt tilrettelagte lærlingeplasser over hele landet

– Kontinuitet og langsiktighet i oppfølgingen fra NAV

Et inkluderende arbeidsliv er en politisk illusjon, men verd å kjempe for. ”Det er håpløst og vi gir oss ikke”. Utenforskap er uverdig og potensielt farlig. Unge menn som støtes ut av fellesskapet kjenner heller ingen lojalitet til fellesskapet.

PS: Takk til Frode Grytten for lånet av overskrift. Den er smertefullt presis.

Publisert i Klassekampen 6.mars 2017

Kloke valg

Tiden er overmoden for å se kritisk på medisinsk overaktivitet

Han er 52 år gammel, rørlegger, kommer til meg – fastlegen – med ryggen sin. Den krangler med jevne mellomrom, alltid vondt på samme sted i korsryggen, verst når han står fremoverbøyd, i ”oppvask – og støvsugerstilling”. Vi pleier å le av det, at han kan få med en attest hjem til kona om fritak fra husarbeid. Smertene blir i alle fall ikke bedre av å smyge seg under kronglete kjøkkenbenker eller i fuktige kjellere på jakt etter rør som har sprunget lekk og tette avløp. Vanligvis får han sykemelding en uke eller to når det trengs, litt betennelsesdempende medisin og noen ryggøvelser som er fæle men effektive. Det er ryggmusklene som er vonde, et vanlig og plagsomt fenomen for oss store pattedyr som går oppreist på to ben. I dag har rørleggeren en ny bestilling fra kona: ”Ho meiner eg må få tatt ein MR av ryggen”, sier han. MR betyr magnettomografi, en avansert røntgenundersøkelse. ”Hva venter du egentlig at vi skal finne?” spør jeg. ”Eg veit ikkje, men det kan vel ikkje skade heller” sier han.

Neste pasient er en kvinne, 33 år gammel, frisk og sprek. Hun kommer for å ta celleprøve fra livmorhalsen som ledd i det nasjonale programmet for forebygging av livmorhalskreft. Alt ser bra ut, vi snakker litt sammen, så sier hun avslutningsvis: ”Ja, og så vil eg at du skal ta blodprøver”. ”Føler du deg syk?” spør jeg. ”Nei, eg tenkte bare at når eg var her så kunne du sjekke om eg manglar noko” sier hun.

Jeg henviser ikke rørleggeren til MR. Jeg måler blodprosent og litt nølende kolesterol på den unge kvinnen. Begrunnelsen for å være tilbakeholden er hverken gjerrighet eller latskap fra legens side. Alle undersøkelser, tester og henvisninger skal tjene en hensikt – å avdekke sykdom eller begrunnet mistanke om risiko for alvorlige tilstander. Alt annet er uetisk og spekulativt og stjeler ressurser fra andre som trenger dem bedre. Fastlegenes hverdag består i økende grad av forhandlinger. Idéen om ”jo mer jo bedre” står sterkt hos publikum. Folk flest kan ikke forventes å forstå at alle tester, bilder og undersøkelser også innebærer en risiko for feiltolkning og ”rare” funn som aldri vil få praktisk betydning og som i verste fall kan påføre dem unødige og skadelige tiltak. Rørleggerens rygg er godt nok forstått og riktig behandlet. Den unge kvinnen mangler ikke noe “i blodet” så lenge hun føler seg helt frisk. Men når fastlegen sier ”dette trenger vi ikke utrede mer”, står kommersielle aktører som eksempelvis Aleris klare til å fange opp folks angst og ønske om ”mer av alt”. Senest nå på nyåret gikk Aleris ut med en reklamekampanje der det lokkes med “rabatt i januar” på “vanlig MR” – hva nå det måtte bety. Pasientene er hjelpeløse i møte med en slik ufaglig grådighet i markedet.

Men det finnes motkrefter. Parallelt med helsemarkedets grenseløse vekst har en internasjonal bevegelse under parolen ”Preventing Overdiagnosis” – å forebygge overdiagnostikk – økende tilslutning. Her hjemme er det Den norske legeforening med norske allmennleger i spissen som har tatt opp kampen mot overdiagnostikk og overbehandling. Den aktuelle kampanjen som lanseres i Norge i disse dager har internasjonalt fått navnet ”Choosing Wisely”, på norsk forsøksvis ”Kloke valg”. Tanken er at pasienter og leger sammen skal navigere bedre og mer kunnskapsbasert i jungelen av mer eller mindre spekulative helsetilbud. I løpet av de neste månedene skal legene selv komme med forslag til en liste over tiltak – tester, undersøkelser, behandlinger – som anses dårlig begrunnede, svakt dokumenterte og potensielt mer skadelige enn nyttige. Vi gleder oss!

Publisert i Klassekampen 23.januar 2017

Kringsatt av fiender

Er Trump farlig for barn? Er julenissen en overgriper?

Rødhette i brødrene Grimms eventyr var redd for ulven. Selv vokste jeg opp med frykten for atombomben. Mine egne barn identifiserte seg med Blekkulf og fikk angst av biler som sto parkert med motoren på tomgang. Rovdyr, masseutryddelsesvåpen, klimakrise. Hver generasjon overfører bevisst og ubevisst kunnskap om farer, men også strategier for å beskytte seg og overleve, til neste generasjon. Evnen til fellesskap er en grunnleggende suksessfaktor. Foreldreprosjektet, slik jeg oppfatter det, består i å utstyre sine barn med tilstrekkelig nysgjerrighet, beredskap og tillit.

Morgenen 9.november, umiddelbart etter at resultatet av det amerikanske presidentvalget var klart, slo fagansvarlig i UNICEF Norge – FNs barnefond – alarm. ”Snakk med barna om Trump!” var meldingen i alle kanaler. Professor Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi i Bergen fulgte opp. ”Mange barn er urolige for verdensfreden med Trump som ny president. Vår kloke medarbeider Magne Raundalen har formulert tanker og råd om dette,” sto det å lese på senterets nettside 12.november. Psykolog Raundalen innledet sine betraktninger slik: ”Vi må snakke med barna om valget av Donald Trump som USAs 45. president. Egentlig passer det å reflektere nå, når vi alle har fått noen dager til å tenke om dette rystende faktum.”

I Sandefjord har daglig leder ved Hvaltorvet kjøpesenter laget nye førjulsregler for avstandsregulering mellom kjøpesenterets nissefar og besøkende barn. Det er bestemt at nissen skal sitte i godstolen sin og barna på en krakk der nissen ikke kan nå dem. Særlig blir det presisert at barn ikke skal sitte på fanget til nissen. For å unngå “misforståelser og kleine situasjoner”, slik senterleder Geir Ellefsen uttrykker det til Sandefjords Blad. Avisen oppgir «Dark Room»-opprullingen og andre overgrepssaker som referanse for Hvaltorvets beslutning. ”Vi må ha i bakhodet at vi aldri kan vite hva barna som besøker vår nisse, kan ha vært utsatt for eller vært forsøkt utsatt for”, sier Ellefsen. Han får ros fra kampanjeleder i Redd Barna, Ane Aamodt, som “mener alle bør ha med seg overordnet kunnskap om at seksuelle overgrep skjer og at de ofte begås av barns tillitspersoner”.

Hvordan verden ser ut, hva som er farlig og hvem som fortjener tillit, hersker det selvsagt ingen enighet om. Likevel kan det se slik ut, som de to eksemplene over er ment å illustrere. Den krisepsykiatriske virkelighetsforståelsen har lagt seg som en klam hånd over den offentlige forståelsen av barndom og ungdom. Som foreldre og omsorgspersoner får vi råd vi ikke har bedt om fra terapeuter og talspersoner som ikke kjenner oss eller barna våre. UNICEF Norge og Senter for krisepsykiatri tar det dessuten for gitt at norske foreldre kollektivt deler deres opplevelse av den amerikanske valgkampen og valgresultatet. Det er lite trolig at norske foreldre på samme måte ville blitt oppfordret til å snakke med barna om de åpenbart skumle konsekvensene for verdensfreden dersom tidligere utenriksminister Hillary Clinton hadde vunnet valget.

Redd Barnas påminnelse om at seksuelle overgrep skjer er grei nok, men det betyr ikke at hensynet til mulige ofre skal legge premisser for alle møter mellom menn og barn i åpent lende. Det er dårlig gjort og en hysterisk overreaksjon å knytte julenissen på Hvaltorget til potensielle minner om overgrep. Nissen har skremt barn i flere hundre år. Det hører med blant de obligatoriske juletraumene.

Publisert i Klassekampen 5.desember 2016

Du skal ikke tåle

Burde mannen som drepte åtteårige Monika Sviglinskaja gått fri?

Det er i beste fall problematisk når en fagforening vedtar å fraråde sine medlemmer å si fra om kritikkverdige eller farlige forhold på jobben. Et samlet forbundsstyre i Politiets Fellesforbund vedtok i mars i år at de ikke lenger vil råde medlemmene til å varsle når de oppdager ulovlige eller kritikkverdige forhold i politiet. Forbundsleder Sigve Bolstad forsvarte vedtaket nylig, i en debatt om styrket vern for varslere i Arbeidsmiljøloven. ”Slik det er i dag, er det vår vurdering at det er helsefarlig å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen” sa Bolstad. Han har selvsagt rett i at det straffer seg å sparke oppover. I en ny rapport fra forskningsstiftelsen FAFO,Varsling og ytringsfrihet i norsk arbeidsliv 2016”, fremgår det at en fjerdedel av dem som oppgir å ha varslet, sier at de ble møtt med represalier. Gjengjeldelsen tok form av refs, å bli fratatt arbeidsoppgaver, å bli mobbet eller å få karrieremulighetene ødelagt. 15 prosent oppga at de hadde blitt sykemeldt.

Torsdag 19.oktober sendte NRK reportasjen om NAV-ansatte Natalya Olsen som ikke lenger ville tie om direktøren som hun – og mange med henne – mente behandlet sine underordnede dårlig. Vi fikk et nærbilde av en prosess som kostet varsleren dyrt. Programmet viser en samtale mellom Natalya Olsen og leder for Fagforbundet i Tromsø, Bjørn Willumsen. Hun takker ham for støtten fra fagbevegelsen. Han svarer med å takke henne og presiserer viktigheten av det hun har gjort. “Den dagen det blir stille har vi alle tapt”, sier han.

Politiets Fellesforbud har med sitt vedtak om å fraråde varsling bidratt til at det blir stillere. Vedtaket har også satt etatens egen mest berømte varslingssak i et underlig lys. Robin Schaefer, politimannen som aldri slo seg til ro med at 8-årige Monika hadde begått selvmord og som fikk unngjelde for sin uro, mottok Fritt Ords ærespris i 2015. Schaefer delte prisen med tidligere elektriker og tillitsvalgt i Unibuss, Jan Erik Skog, som varslet Oslo bystyre om grove overfaktureringer, betalte smørereiser og innkjøpsavtaler som ikke tålte dagens lys. Jan Erik Skogs varsling resulterte i opprullingen av en av de mest omfattende korrupsjonssakene i Norge i nyere tid. Selv fryktet han daglig for jobben sin og sov dårlig i mange år.

“Det ville vært verre å vite at jeg bare hadde sittet stille og ikke gjort noe”, sa Natalya Olsen. ”Jeg heter jo Schaefer, da kan jeg ikke oppføre meg som en puddel”, sa Robin Schaefer i sin takketale. “Jeg hadde ikke fått det noe bedre om jeg hadde lukket øynene og latt som ingen ting. Korrupsjon og grådighet fortjener å bli avslørt. Som varsler får man mange fiender hos ledelsen, hos “hoffet” og “lakeiene”. Men ja, jeg ville ha varslet igjen”, sa Jan Erik Skog.

Hva slags signaler sender en fagforening til sine egne og til samfunnet når de råder medlemmene til å holde kjeft om urett og misligheter av hensyn til egen helse? Hvis vedtaket er ment som et taktisk politisk utspill, hva er det strategiske målet ? Har Politiets Fellesforbund illusjoner om at et styrket formelt varslervern, eksempelvis i form av et varslerombud, vil gjøre det ”trygt” for de nederst i hierarkiet å føre kamp mot de på toppen i arbeidslivet?

“Det var en ledelse som ikke evnet å sette sitt samfunnsoppdrag høyere enn seg selv”, skriver Robin Schaefer om politiledelsens rolle i Monika-saken. Med sitt nærsynte vedtak kommer Politiets Fellesforbunds styre farlig nær en tilsvarende karakteristikk.

Publisert i Klassekampen 24.oktober 2016