Tidlig ultralyd til alle gravide? Nei. Ingen er tjent med en offentlig helsetjeneste som gir opp å prioritere

Klassekampens hovedoppslag på den internasjonale kvinnedagen handlet om rett til fosterdiagnostikk for norske gravide. I 2013 skrev jeg her i avisen at fosterdiagnostiske tester burde gjøres tilgjengelige for alle gravide i den offentlige helsetjenesten. Jeg har endret mening – etter seks år, mer kunnskap og mange diskusjoner.

Selv hører jeg til dem som synes abort er etisk uproblematisk om enn emosjonelt vanskelig for mange. Jeg ønsker ny teknologi som bedrer muligheten for å finne sykdom eller misdannelser hos fosteret velkommen. Derimot misliker jeg retorikken fra politikere og enkelte fagmiljøer om ”rett til testing” for friske gravide kvinner.

”Norske kvinner går i dag halve svangerskapet uten å vite om hjertet til fosteret slår” skrev Dagbladet 5.februar i år. Avisen etterlyste et kvinneopprør. Det samme gjør legene ved Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St.Olavs hospital. ”Når skal kvinnene reise seg opp og si at «vi vil velge de undersøkelsene vi vil ta for å vite om fosteret har det bra»?” sa professor og overlege Torbjørn Moe Eggebø til Dagbladet. Bakgrunnen er at en økende andel gravide – i Oslo mellom 70 og 80 prosent – kjøper seg såkalt tidlig ultralyd i svangerskapsuke 11-14 på det private markedet. I den offentlige helsetjenesten er dette forbeholdt gravide med økt risiko for sykdom og avvik hos fosteret, for eksempel på grunn av mors alder (over 38 år). Flere profilerte politikere har delt egne erfaringer. SVs Kari Elisabeth Kaski (31) venter sitt første barn og kjøpte undersøkelsen kommersielt etter avslag i den offentlige helsetjenesten. ”Jeg ønsket ikke å vente på den ordinære ultralyden i uke 18 og leve med usikkerheten på om alt var bra” sier hun (Dagbladet 11.februar).

For moderne kvinner som ofte bruker urimelig mye krefter på å ha kontroll på det meste, kan graviditeten oppleves som en eksistensiell krise. Å få barn er og blir et usikret prosjekt. Dersom alle svangerskap regnes med, også de som avbrytes før fødselen, finner man alvorlige avvik eller sykdom hos færre enn tre prosent av fostrene/barna. Risikoen er aldersavhengig – forsvinnende lav hos unge gravide, fortsatt svært lav men økende når mor nærmer seg 40. Derimot er det mer regel enn unntak at svangerskapet, fødselen og ikke minst barnet byr på uforutsette utfordringer. Foreldreskap betyr mange gleder, en del skuffelser og noen ytterst få katastrofale opplevelser. Bare et fåtall av disse kan man forutsi eller teste seg bort fra – uansett. En av mine viktigste oppgaver som lege for gravide har vært å avlyse uhensiktsmessig beredskap. Med god oppslutning om svangerskapsomsorgen har vi rutiner for å identifisere risikogravide og gi dem et skreddersydd tilbud.

Helsedirektoratets retningslinjer for svangerskapsomsorgen er basert på oppdatert medisinsk kunnskap om helsen for mor og barn. Tidlig ultralyd til alle er ikke anbefalt. Kriteriene for innføring av masseundersøkelser (screening) av antatt friske – i dette tilfellet 60 000 nye gravide hvert år – er at undersøkelsen ikke skal gjøre mer skade enn gagn, at den skal gi en dokumentert helsegevinst, og at forholdet mellom nytte og kostnad anses som en forsvarlig prioritering av ressurser. En samlet vurdering av tidlig ultralyd som masseundersøkelse er at testen ikke oppfyller disse kriteriene, med mindre den subjektive opplevelsen av ”trygghet ved å være testet” i seg selv tolkes som helsegevinst eller nytte. I så fall står vi overfor et paradigmeskifte med enorme konsekvenser.

Når diagnostiske tester gjøres til en feministisk-politisk kampsak, slik vi så i gårsdagens Klassekampen, reiser det noen vanskelige prinsipielle spørsmål. Arbeiderpartiet, SV og Rødt har programfestet tidlig ultralyd til alle gravide. Testen betraktes som et ”gode” som i dag kjøpes av de som har råd til det, derfor mener venstresidens partier at det offentlige bør ta ansvar slik at ”alle får”. Et annet argument som går igjen er at de gravide åpenbart vil ha testen siden så mange tar den. Problemet med denne logikken er at vi får en offentlig helsetjeneste som navigerer prinsippløst og populistisk. I sin konsekvens vil det medføre mer urettferdighet, ikke mindre. Sterke, taleføre, kjøpekraftige grupper vil i kraft av sine forbruksvaner sette dagsorden for ressursbruken i den offentlige helsetjenesten.

”Jeg mener også at vi skal se på helsegevinst når vi vurderer nye metoder i helsevesenet, men dette handler også om å skape trygghet, unngå unødvendige belastninger og hjelpe noen til liv” sa Jonas Gahr Støre som kommentar til påstandene om manglende helsegevinst av tidlig ultralyd (Dagbladet 6.februar). Når ledende eksperter og ditto politikere argumenterer for tidlig ultralyd for å få bekreftet ”at fosteret har det bra”, vil engstelige gravide intuitivt tolke dette som at man nettopp ikke kan regne med at fosteret har det bra før man har bevitnet det ved selvsyn, på en skjerm. Ny teknologi anvendt i et ekspanderende helsemarked for ”å skape trygghet” er en sikker kommersiell suksess. Desto viktigere er det at den offentlige helsetjenesten holder hodet kaldt og navigerer forutsigbart i henhold til beste kunnskap og behovet for medisinsk hjelp.

Publisert i Klassekampen 9.mars 2019

Fortell meg hva du spiser og jeg skal si deg hvem du er

Mat er i ferd med å bli en identitetsmakør som skiller snarere enn samler rundt måltidet

Det var fascinerende å se EAT-gründer Gunhild Stordalen lansere forskningsrapporten som det medisinske tidsskriftet Lancet har publisert og gitt vitenskapelig vind i seilene. Arrangementet fant sted 17.januar i Universitetets aula i Oslo, deretter gikk turen til Indonesia der rapporten ble lansert uken etter. I Oslo fortalte Stordalen – under EATs logo på en storskjerm som bokstavelig talt skygget for Munchs berømte sol – at hun for seks år siden var blitt lei av ”alt som var galt med mat”. Til sin overraskelse fant hun ingen entydige svar i eksisterende forskning på hva som er en allment sunn diett for verdens innbyggere, samtidig som matproduksjonen er bærekraftig for planeten. ”Jeg trodde jeg stilte et ganske enkelt spørsmål,” sa Stordalen, ”men jeg fant ingen konsensus, ingen felles mål og heller ingen plan for hvordan problemet kan fikses” (min oversettelse). Med betydelige økonomiske ressurser fra blant andre Stordalen Foundation og The Wellcome Trust, startet hun derfor EAT, en vitenskapsbasert global plattform for endring av måten vi fremskaffer mat på og hva vi som individer konsumerer. På EATs nettside listes opp en betydelig portefølje av partnere og allierte, både forskningsinstitusjoner som Harvard, University College London og Folkehelseinstituttet, og tunge kommersielle aktører som Deloitte, Nestlé og forsikringsgiganten Aviva.

EAT-Lancet-rapporten har rimeligvis avfødt latterliggjøring og indignasjon med sin anbefaling av maksimalt 14 gram rødt kjøtt per dag og ett egg i uka. Det er dessuten mange saklige innvendinger mot hullene i rapportens klimaregnestykker, ikke minst fraværet av betraktninger rundt karbonavtrykket fra transport av matvarer versus lokal ressursutnytting. Likevel bør man ikke avfeie selve forskningen som rapporten bygger på som ”falske nyheter”. 37 anerkjente forskere har brukt tre år på å oppsummere den best tilgjengelige kunnskapen på sine områder, deretter bestått en streng vurderingsprosess før publisering i et av verdens mest prestisjetunge medisinske tidsskrifter. ”Hvad solskin er for det sorte muld, er sand oplysning for muldets frænde” skrev dikterpresten Nikolai Grundtvig. Mye i EAT-Lancet-rapporten er utvilsomt ”sand oplysning” for matprodusenter og forbrukere. Å hevde, slik man kan tolke Stordalen, at rapporten representerer én grenseoverskridende sannhet om hva vi bør spise for å redde oss selv og verden, er derimot banal vitenskapsovertro og apolitisk virkelighetsflukt.

Hva vet vi egentlig om såkalt ”sunn mat” for hver enkelt av oss? Mindre enn man skulle tro ut fra kampanjepreget forbruksjournalistikk. Dersom vi legger seriøse vitenskapelige kriterier til grunn, er det sannsynliggjort at inntak av store mengder industrielt prosessert kjøtt – rødt så vel som hvitt – er ugunstig både med tanke på hjerte-og karsykdom og kreft. Likeledes bør vi styre unna for mye sukker, rett og slett for å unngå overvekt. Omtrent der stopper enigheten. Ingen har eksempelvis greid å vise at økologisk mat er særlig sunn, eller at genmodifisert mat ikke er det. Vegetarianere er ikke per definisjon ”sunnere” enn biffelskere. Professor i medisin og statistikk ved Stanford University, John Ioannidis, er en profilert forskningskritiker. Høsten 2018 publiserte han en artikkel i det medisinske tidsskriftet JAMA der han anklager ernæringsforskningen for å trekke forhastede og feilaktige konklusjoner ut fra data de umulig kan ha kontroll på eller kvalitetssikre. Å lete etter sammenhenger mellom kosthold og helse er særlig vanskelig fordi så mange ikke-kostholdsrelaterte forhold spiller inn. Matvanene våre henger sammen med vår totale livssituasjon på måter det er umulig å korrigere for i forskningsøyemed. Forskerne har dessuten ofte vist seg å ha egne agendaer. Det er en kjent feilkilde og et stort akademisk problem at studier som ikke gir ”ønsket” resultat ikke blir publisert.

Mat er i ferd med å bli en individuell identitetsmarkør som skiller oss fra hverandre snarere enn å være en kilde til fellesskap: ”Fortell meg hva du spiser og jeg skal si deg hvem du er”. Som lege har jeg møtt mange unge med endeløse bekymringer om hva som er ”riktig” å spise. Maten betraktes med mistillit. Som gjest, møtedeltaker eller vertinne opplever jeg til min irritasjon at det ikke lenger er en selvfølge at man spiser den maten man blir servert, eventuelt diskret legger til side det man ikke tåler. Tvert om blir man eksplisitt oppfordret til å melde sine allergier, preferanser og aversjoner i forkant. I verste fall bidrar de nye samtalene om maten til det jeg oppfatter som en udannet, utakknemlig holdning til bordets gaver og måltidet som samvær.

Jeg unner meg avslutningsvis å heise flagget for Norges nasjonalrett, fårikål, et matpolitisk kinderegg av et måltid: Sauekjøtt, hodekål og potet. Rene, kortreiste råvarer fra beite og åker, billig (bruk mye kål!), idiotsikker tilberedning (ingen kan herske over andre sosialt ved å kunne lage fårikål), multireligiøst akseptabel, metter mange og blir bare bedre ved gjenbruk. ”Veien fram går først tilbake.”

Publisert i Klassekampen 2.februar 2019

Måtte 2019 bli året da ”psykisk helse” havnet på historiens skraphaug!

Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket

Noen av oss våkner regelmssig for tidlig. Radioen sender de kjedeligste programmene i reprise. Fortsatt er det timer til papiravisene – enn så lenge en daglig bekreftelse på at man bokstavelig talt finnes – kan hentes i postkassestativet borte ved vegen. Jeg slipper inn katten som tjener til livets tilmålte kattemat ved utendørs nattarbeid på jakt etter mus. Så fyrer jeg opp i ovnen, blander sterk kokekaffe med varm helmelk, tenner noen lys. Dalen jeg bor i er omkranset av bratte fjell. Fra november til januar er det solløst, selv om vi ikke kan påberope oss autentisk mørketid.

Det finnes et raskt økende antall undersøkelser, forskningsartikler og medieoppslag om nordmenns psykiske problemer generelt, derav mange spesifikt knyttet til denne årstiden. I møte med pasientene ble jeg overrasket over alle som fortalte meg at de egentlig liker høsten og vinteren best. Det faller en ro over alle ting. For dem som trenger det, gir mørket beskyttelse. Paradoksalt nok setter vi aldri større pris på lyset enn nettopp nå.

Mine innlegg her har ofte handlet om mørket, i overført betydning. I dag, på terskelen av et nytt år, skal det handle om lys. ”Det gode sted” var titelen på en antologi utgitt av Miljødepartementet i 1994. Der skrev professor og arkitekt Christian Norberg-Schulz om det romerske begrepet genus loci, stedets ånd. To lyspunkter som på hver sin måte synliggjør Flatdals genus loci skal ved inngangen til 2019 få skinne i denne spalten. De heter Knut Espelid og Joker Flatdal.

Bindingsnuten kneiser med markert profil nordvest i dalen. Under den bor Knut Espelid. Rundt 1990 fant han og en sambygding ut at det ville være stilig med et juletre på toppen av fjellet. De snekret et digert stativ, formet som et juletre, der de elektriske lysene ble festet. Stativet monterte Knut på et virkelig tre, helt ute på stupet vendt mot dalen. Siden da har lysene blitt tent presis kl 17 på julaften hvert år. Tjuende dag jul slukkes de. I mange år gikk Knut – ofte på truger – de mer enn 400 høydemetrene opp på ettermiddagen 24.desember for å koble strømmen manuelt til rett tid. Stativet må fortsatt rigges årlig rett før jul, men nå kan han tenne lysene med ”ring-hytta-varm”-appen på mobiltelefonen. Resultatet står i forhold til innsatsen. Juletreet på Bindingsnuten er magisk der det nærmest svever høyt oppe under himmelen.

Min begeistring for Jokerbutikkene er ikke sponset. Jeg har ingen illusjoner om Norgesgruppens nestekjærlighet. Men noe er det. Først to tilfeldige stopp langs vegen i 2018: Joker Fjellbu i Tisleidalen viste seg å være en oase av gourmetprodukter og lokale delikatesser der kundene attpåtil kan presse sin egen juice og fylle på flasker til flergangsbruk. Hos Joker Festa ved inngangen til Gjevillvassdalen ble en ansatt med meg ut i regnet og viste meg hvor på butikkområdet bilen min kunne stå i en uke mens jeg gikk i fjellheimen. Uten at jeg hadde kjøpt noe, uten å ville ta i mot betaling. Jeg aner selvsagt ikke om mine erfaringer handler om Joker eller bare om hyggelige, flinke folk som driver dagligvarebutikk i distriktene. Jokerbutikken i Flatdal er uansett et lyspunkt i hverdagen: veldrevet og vennlig, en viktig bedrift og møteplass i bygda. Utenfor brenner for tiden et skikkelig bål i bålpanne. På parkeringsplassen er det øremerket område for snøskutere og sparkstøttinger. Inne i butikken er det innredet en sittekrok med selvbetjening av kaffe og softis. Betalingsordningen er tillitsbasert. På fredager kan alle innbyggere i Seljord kommune – sjekk kartet! – få kjørt hjem varer fra Joker Flatdal for 79 kroner: ”Skriv ein handlelapp på papir/sms/epost eller ring”.

Endeløse rapporter og nyheter om vår skjøre, hjemsøkte og forsømte “psykiske helse” – et upresist definert og ditto anvendt begrep – er med på å forme vårt kollektive selvbilde. De fleste tar trolig ikke livet så tungt som forskere og journalister kan gi inntrykk av. På 1980-tallet gjennomførte Statens helseundersøkelser en nasjonal kartlegging av risiko for hjertesykdom hos alle 40-åringer. Sammen med to kolleger laget jeg et samtidig prosjekt som undersøkte hvordan våre innbyggere i samme alder tenkte om helse, risiko og prioriteringer. Ikke overraskende samsvarte folks egen risikovurdering med det forskerne fant. Ofte er det nok å se seg rundt i slekta. Det mest interessante var at få av våre informanter bekymret seg, uavhengig av risiko. ”Midt i livet, travle og fornøyde” var vår oppsummering etter tre års oppfølging av våre informanter. Den typen kunnskap skaper ikke akkurat overskrifter.

”I og for seg har jeg ingen ting i mot å stå opp. Det er det at man skal begynne dagen med det – som jeg synes er så urimelig. Så forferdelig urimelig!!!” Sitatet tilhører Dusteforbundets president Darwin P. Erlandsen. Nei, det er ikke optimalt å stå opp når det føles feil. Det er i det hele tatt mye som ikke er optimalt, men som lar seg håndtere når man innser at alternativet er dårligere. Skuespiller Finn Kvalem fra Seljord ble i sin tid intervjuet av NRK om de betydelige prøvelsene som ble ham til del. ”Slik vart livet, og livet må levast”, sa han.

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

(Fra ”En hustavle” av Arnulf Øverland)

Godt nytt år!

Elisabeth Swensen

Publisert i Klassekampen 29.desember 2018

“Bruk innestemme, Swensen”. Tilsvar fra NRK til undertegnede 27.11.18

“I Klassekampen på lørdag skriver Elisabeth Swensen at NRK tråkker på levende og døde når vi gransker selvmord i psykiatrien. Swensen reiser en viktig debatt, som ikke er tjent med bruk av utestemme.

For dem som ikke har fulgt saken, har NRK gjennomgått 200 selvmord blant pasienter i psykisk helsevern mellom 2014 og 2016. Vi har påpekt systemfeil – gjentatte feil og mangler under behandling av pasientene, for eksempel dårlig sikkerhet ved institusjonene, manglende kontinuitet og utredning av pasientene. I 91 av de 200 sakene – altså nesten halvparten – foreligger det lovbrudd etter fylkesmannens vurdering. Swensen mener at lovbruddene burde vært «nyansert» i reportasjene, og at slike lovbrudd i form av avvik er svært vanlige ved ethvert tilsyn.
Lovbrudd er en alvorlig sak. Det påpeker en rekke av våre kilder, inkludert direktøren i Helsetilsynet. Mange av våre kilder – også innenfor behandlerapparatet – er overrasket over omfanget. Vi tror at manglende offentlig søkelys kan ha bidratt til at omfanget er såpass stort.

Enhver virksomhet har godt av å bli kikket i kortene. Selvmord har vært relativt lite omtalt i media, på grunn av strenge presseetiske begrensninger. Å få de åpenbare feilene og manglene ut i lyset er NRKs motivasjon. Vi ønsker å bidra til læring – ikke å drive sensasjonsjournalistikk, et motiv som Swensen tillegger oss.

Under arbeidet har vi vært i tett dialog med fagekspertise og med ulike pårørendegrupper. Vi har gjort grundige etiske vurderinger av alt som er publisert. Swensen trekker spesielt fram saken om 28 år gamle Preben Nicolay Wilhelmsen som begikk selvmord på lukket avdeling, og kaller denne for både uetisk og uverdig.
Det er ingen tvil om at det er vanskelig å fortelle så sterke historier på TV. Når historien er sterk, kan den fremstå som et virkemiddel i seg selv. Vi er forskjellige, og oppfatter fortellinger på ulike måter.

NRK står selvfølgelig for historiefortellingen i denne saken. Og som Swensen vet, deler ikke familien til Preben hennes karakteristikker. Vi har gjennom et halvt år hatt nær kontakt med familien, og har naturligvis gjort de etiske vurderingene Swensen etterlyser. Til tross for sin smerte, har familien hele tiden vært tydelige på sitt ønske om å bidra til offentlig debatt. De har full rett til å gi uttrykk for sin mening. Familien representerer svært mange i samme situasjon, som ikke orker å ta til orde.
Swensen mener også at vi har et «ensidig fokus på lovbrudd, skyld og straff». Dette er vi helt uenige i. Vårt fokus er systemfeil – ikke individuelle feil. Derfor er funnene presentert i faktuell form. Behandlere og sykehus er her anonymisert.

Det er et viktig mål for oss å få med så mange stemmer og perspektiver som mulig.
Hadde Swensen holdt igjen kronikken sin et par dager, ville hun blant annet ha fått se en bred reportasje med behandlere som forteller om selvmord i psykiatrien fra sitt ståsted. Det vil komme flere reportasjer de neste dagene, som utvider perspektivet ytterligere.
Vi trenger å snakke mer om selvmord i psykiatrien, det viser de hundrevis av tilbakemeldinger vi har fått så langt. Klarer vi å gjøre det uten å beskylde hverandre for å tråkke på levende og døde?

Ståle Hansen,
vaktsjef NRK
Reidar Kristiansen,
redaksjonssjef NRK”

Innlegg på Klassekampens debattside 27.11.18 som tilsvar til min artikkel 23.11.18

Samtaler om selvmord. Tilsvar til innlegg fra NRK i Klassekampen 27.11.18

Ståle Hansen og Reidar Kristiansen, vaktsjef og redaksjonssjef i NRK, mener jeg bruker ”utestemme” i debatten om selvmord. De som har sett dagsrevyinnslagene 17., 18.og 19.november og fulgt saken på NRKs nettside, oppfordres til å lese min artikkel (Klassekampen 24.november) og selv avgjøre hvem som opptrer dannet eller udannet. NRK har valgt å fokusere på selvmord der det er påvist lovbrudd i psykiatrien, samt illustrert sitt poeng med én enkeltsak som massivt eksponerer en avdød og hans familie mens saken fortsatt er under behandling. NRK vet at ingen behandler med et minimum av etisk gangsyn vil ta til motmæle mot en traumatisert familie, ei heller gå i debatt om en slik enkeltsak offentlig.

Pressen har en viktig rolle som vaktbikkje for den svake part når makt misbrukes. Selv om systemkritikk alltid er viktig, er fokus på lovbrudd knyttet til selvmordssaker i psykiatrien etter min og manges mening skivebom når NRK faktisk velger å rette søkelyset mot vilkårene for de dårligste psykiatriske pasientene. Tungpsykiatrien har fått skammelig lite oppmerksomhet sammenlignet med alt det uinteressante som brettes ut i mediene om ”psykisk helse”. Det er for tiden mye talefør psykisk lidelse og terapeuter med medietekke, også i NRK. Fortellinger om selvmord og selvmordsforsøk er neppe underkommunisert.

Det er nesten så man må lese om igjen når NRKs vaktsjef og redaksjonssjef skriver at familien til avdøde i reportasjen ”har full rett til å gi uttrykk for sin mening.” Hvem har sagt eller ment noe annet? Jeg er ikke i debatt med familien. Mange vil dele sine vonde historier med pressen, også sin egen oppfatning av skyld, i håp om at rettferdigheten skal skje fyldest. NRK har det fulle ansvaret for hva de velger å sende, hvordan de forvalter tilgangen til mennesker i sorg og på hvilken måte stoffet blir presentert.

Jeg kritiserer NRK for å tråkke over grenser i omtale av en avdød person og det uetiske i å brette ut hans lidelses-og sykehistorie slik den er dokumentert i journal og private lydopptak. Det åpner for en praksis der dette er greit. NRK behandler et følsomt, komplekst og trist tema på en uverdig og vulgær måte når de regisserer saken som jakt på lovbrudd. Da får det uvegerlig karakter av kriminalsak – hvem har skylden, hva blir straffen – i den vanlige seers øyne.

NRK har etter min vurdering brutt pressens Vær Varsom-plakat på flere punkter, blant dem:

  • 3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.
  • 4.5. Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom (…)
  • 4.9. Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov (…)

Publisert i Klassekampen 28.11.18

NRK tråkker på levende og døde i sin gransking av selvmord

Pressen skal opptre særlig varsomt i selvmordssaker

 ”En du er glad i blir psykisk syk. Tenk deg det. Det er faren din. Det gjør så vondt. Du kjemper en lang og hard kamp for at han skal få hjelp. Endelig får han plass i psykiatrien. Du puster letta ut og tenker at nå skal det bli bra…Så tar han sitt eget liv!” NRKs journalist Annemarte Moland står svartkledd i et mørklagt rom og snakker rett inn i kameraet. Deretter kaster hun bunker av papirer og permer i en haug på gulvet. De inneholder sensitiv informasjon om avdøde enkeltpersoner.

NRK gransker sakene til 200 pasienter som tok sitt eget liv under psykiatrisk behandling mellom 2014 og 2016. Lovbrudd foreligger i 91 av sakene, de fleste knyttet til vurdering av selvmordsrisiko, dernest oppfølging og kontinuitet. 28 pasienter begikk selvmord i avdelingen, de øvrige var på permisjon, utskrevet eller i poliklinisk behandling.

Lørdagsrevyen 17.november: Dokumentaren ”Selvmord på lukket avdeling” vises i sin helhet, 16 minutter. En 28 år gammel mann tok sitt liv på psykiatrisk avdeling før jul i fjor. Filmen består av samtaler med pårørende, reportasjer fra familiens liv etter selvmordet, og bilder og private opptak av avdøde. NRK har filmet urnenedsettelsen. Journalisten har fått tilgang til pasientens journal. Hans sykehistorie og vrangforestillinger deles med seerne, journalnotater fra de siste dagene blir lest høyt, en lydfil som pasienten selv har sendt til sine nærmeste rett før han døde spilles av. Sykehuset vil ikke stille til intervju mens saken er under behandling hos helsetilsyn og politi, men NRK kjenner til at pasienten etter sykehusets vurdering fikk forsvarlig behandling.

Søndagsrevyen 18.november: Pasientombudet i Oslo og Akershus, Anne-Lise Kristensen, ser dokumentarfilmen mens vi ser på. Hun sier umiddelbart etterpå – uten å ha snakket med noen av partene – at moren i saken ikke er tatt på alvor av behandlerne. Kristensen får ingen kritiske spørsmål.

Dagsrevyen 19.november: Det skal handle om lovbruddene. ”Lovbrudd” assosieres av den vanlige seer med kriminalitet. Vi som jobber i helsevesenet vet at lovbrudd i betydningen ”avvik” er svært vanlige ved ethvert tilsyn. Helsetilsynets direktør, Jan Fredrik Andresen, blir intervjuet. Han er oppbragt og forventer opprydning, høyere kvalitet og større innsats fra ledelsen i avdelingene. Andresen gjør ingenting for å forklare eller nyansere lovbruddene, og han får ingen kritiske spørsmål. Deretter intervjues fagsjef ved Klinikk for psykisk helse og rus i Vestre Viken helseforetak, Torgeir Vethe. Han redegjør konkret for hvilke arenaer og metoder sykehuset har for å lære av selvmord, men journalisten overhører eller misforstår ham og stiller ingen relevante oppfølgingsspørsmål til det han faktisk opplyser om. Til slutt i sendingen slipper Fredrik Walby, sjefspsykolog og forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging, til. Han stiller seg tvilende til en nullvisjon for selvmord, understreker behovet for mer kompetanse og kvalitet på systemnivå og advarer mot å lete etter individuelle feil. Walby innvilges to minutter.

NRKs kritiske blikk på omsorgen for de alvorlig psykisk syke er i utgangspunktet velkomment. Ressursknapphet og nedbygging har lenge preget de psykiatriske institusjonene. Nettopp derfor er det ensidige fokuset på lovbrudd, skyld og straff skuffende. I verste fall nører NRK opp under en fryktkultur som undergraver pasientenes tillit til de som skal hjelpe og demotiverer oss som er profesjonelle hjelpere. Pasienter med selvmordsrisiko er mange, i psykiatriske avdelinger veldig mange. Selvmordene er få. De fleste får hjelp til å leve eller i alle fall utsette selvmordet. Hvis man virkelig vil ta sitt eget liv får man det selvsagt til.

Som allmennlege har jeg stått alene med vanskelige selvmordsvurderinger. Jeg har gjort feil, de setter varige spor. Ofte har jeg vært den første til et selvmord sammen med politiet. Jeg har drukket litervis med kaffe hos traumatiserte pårørende og tatt imot tårer og raseri. For ti år siden tok min egen lillebror livet av seg mens han var innlagt på psykiatrisk avdeling. Han trengte behandling og tilsyn, men var også en mann som trengte å få være i fred. Også psykiatriske pasienter har rett til privatliv. Det var lett å få tillit til broren min. Slik skaffet han seg et friminutt som han brukte til å dø. Ja, det ble gjort feilvurderinger. Men dødsfallet var ikke den unge vaktlegens skyld, ikke sykehusets. Ingens, rett og slett.

Familien i ”Selvmord på lukket avdeling” er preget av sorg og sinne. Ingen kan klandre dem for å ville fortelle. Det er NRK som har ansvaret for å redigere, iscenesette og formidle. Pressens ”vær varsom”-plakat advarer særskilt mot sensasjonspreget journalistikk i selvmordssaker. NRK har ikke nektet seg noen virkemidler for å regissere denne fortellingen som et drama der journalisten tar rollen som etterforsker. Hensynet til avdødes personvern er fraværende. Nettversjonen av ”Selvmord på lukket avdeling” har en estetikk som assosieres med ”true crime”-sjangeren. Det er uverdig og farlig.

Publisert i Klassekampen 24.november 2018

Økonomisk belønning av diagnoser fører til jakt på pasienter

”Tre brødre på Tolga” er toppen av et isfjell

 VG publiserte 6.oktober en sak om tre brødre på Tolga som uten å vite det ble diagnostisert som psykisk utviklingshemmede og senere påtvunget et vergemål som innskrenket deres handlefrihet. Diagnosene ble satt i 2012 og 2013, uten forutgående undersøkelse. Brødrene har i 2017 latt seg teste, to oppfyller ikke kriteriene for diagnosen, den tredje er ”moderat psykisk utviklingshemmet”. Vergemålet er nå opphevet for alle tre brødrene.

Fylkesmannen, ordføreren og statsministeren har bedt om unnskyldning. Ressurssvake enkeltpersoner har vært utsatt for overgrep ”i beste mening” fra den offentligheten som skal ivareta dem. Utgangspunktet og sakens kjerne er selve diagnosen ”psykisk utviklingshemmet”, satt i dølgsmål, på åpenbart faglig sviktende grunnlag for to av de tre.

Det handler om penger. Tolga kommune mistenkes for å ha satt diagnoser for å høste gevinst i form av statlige tilskudd. Det skal iverksettes gransking. En indignert Sylvi Listhaug slapp selvsagt umiddelbart til på NRKs Dagsrevyen (12.10) med krav om nasjonal opprydning. Helseministeren har bedt Helsedirektoratet om kvalitetssikring av diagnostikken. Mange er opprørte over feildiagnostikk og overdiagnostikk. Men hvorfor er det ingen – politikere og journalister – som påpeker den åpenbare systemfeilen i selve ordningen som gjør at diagnosen ”psykisk utviklingshemning hos personer over 16 år” gir penger rett i en slunken kommunekasse? Det statlige rammetilskuddet til kommunene regnes ellers ut på bakgrunn av objektive kriterier som alderssammensetning, utdanningsnivå og inntektsfordeling.

Tolga er en liten landbrukskommune høyt til fjells. De ca1700 innbyggerne bor spredt. Kommunen sliter økonomisk. Mange små kommuner strever i tiltagende grad med å klare å gjennomføre lovpålagte tiltak overfor stadig flere av sine innbyggere. Når grepet strammes rundt små kommuner som Tolga, er det villet politikk fra regjeringen som vil ha større kommuner, færre og større gårdsbruk og sentralisering av offentlige tjenester som deretter skal ut på anbud. Tolgasaken er personlig gjenkjennelig. Som lege i Seljord kommune har oppdraget mitt vært å hjelpe den enkelte pasient, men som kommuneoverlege også legge premisser for at innbyggerne får de kommunale tjenestene de har krav på og trenger. Jeg har også – selvsagt – hvert høst, når budsjettet skal snekres, vært med på å lete etter potensielle og oversette kommunale inntekter.

Omtrent på den tiden da brødrene fikk sine diagnoser blåste det en frisk konsulentvind inn i norske småkommuner. Min egen kommune fikk besøk av et konsulentfirma med fokus på optimalisering av kommunale inntekter. Blant annet ble vi – NAV, skole, helsestasjon, kommuneoverlege og kommunalsjef – tilbudt ”hjelp til å tenke systematisk” for å finne psykisk utviklingshemmede over 16 år som ikke var innrapportert. Vi takket nei.

På ti år har antallet psykisk utviklingshemmede økt med 22 prosent, langt mer enn befolkningsøkningen. Leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), Jens Petter Gitlesen, sier at han ikke tror bevisst juks og feilrapportering er utbredt, men viser til at stadig flere testes og får diagnosen. Intelligenskvotient (IQ) på 70 eller under er hovedkriteriet for å være psykisk utviklingshemmet. IQ er en upålitelig og kulturelt problematisk størrelse, feilmarginene er betydelige. Gitlesen problematiserer den sannsynlige overdiagnostikken som resultat av statistisk usikkerhet. To av de tre brødrene på Tolga er ikke utviklingshemmede. Hva om testen hadde vist at de var det? Hadde saken stilt seg etisk annerledes da? Skal alle som trenger hjelp fra kommunen kunne utsettes for IQ-testing?

Det er godt dokumentert fra helsevesenet at man ved å sette en prislapp på diagnoser og prosedyrer øker forekomsten av det man belønner. Økonomiske insentiver virker. Direkte juks med koder og takster er tross alt unntak, men å tilpasse virkeligheten til det som lønner seg er hverdagen i alle bedrifter, også kommuner. ”Man skal ha høy moral for å selge strikk i metervare”, sa min kloke far. Skulle helsemyndighetene finne på å gi norske kommuner 600 000 kroner for hver innbygger med en demensdiagnose ”for å bedre demensomsorgen”, vil det forutsigbart bli få friske gamle igjen som bare husker litt dårligere.

Når psykisk utviklingshemning hos voksne er et eget kriterium for tilskudd til kommunene, handler dette historisk om å sikre tjenestetilbudet til sårbare personer som selv ikke kan ivareta sine interesser. Det er forståelig men problematisk å sette en diagnosegruppe i en særstilling. Alle de tre brødrene har, uavhengig av diagnose, trengt og fått offentlige hjelpetiltak i oppveksten. Ingen av dem er i ordinært arbeid. Det går mange veger til en varig funksjonssvikt, sosial uflaks og traumer blant dem. ”Det reiser noen etiske problemstillinger når man velger ut en brukergruppe som grunnlag for kommunenes inntektssystem, samtidig som man unnlater andre brukergrupper som har betydelige behov for pleie- og omsorgstjenester for samme registrering” heter det i en rapport utarbeidet for Kommunal-og moderniseringsdepartementet i 2017.

Velferdsstatens ambisjoner skal omsettes til kommunal praksis. Da må de statlige tilskuddene ta utgangspunkt i det faktiske behovet for tjenester, ikke om den som trenger hjelpen kanskje har en medisinsk diagnose.

Publisert i Klassekampen 20.oktober 2018