Atferd på resept

“Ikkje faen om eg trør på ein sykkel som sit fast i golvet”

Vi har fått nytt treningssenter i kommunen. Det er en suksess. En pasient fortalte meg at hun sitter klar ved PCen klokka åtte om morgenen når påmeldigen til zumba åpner. Ti over er timen fulltegnet. Et annet populært tilbud er spinning – effektiv, tilpasset kondisjonstrening. Han hadde fått anbefalt spinning som opptrening fra sykehuset, den litt lubne hjertepasienten min også. ”Ikkje faen om eg trør på ein sykkel som sit fast i golvet” sa han opprørt da han kom til kontroll hos meg.

Sosial ulikhet avspeiler seg i sykelighet og dødelighet. Bedre rik og frisk enn fattig og syk. Noen har forklart helseforskjellene med at folk nederst på rangstigen også er de som røyker, spiser usunt og beveger seg minst. Imidlertid er det vitenskapelige holdepunkter for at sosial ulikhet er en selvstendig årsaksfaktor. Nylig fratrådt leder av WHOs program for ulikhet og helse, Michael Marmot, er en britisk epidemiolog som har forsket på dette. I boken ”Status Syndrome viser han hvordan sosioøkonomisk rang har en direkte innvirkning på sykdom og død. De nederst på stigen er sykest og dør først, selv når inntekt, utdanning og risikofaktorer som røyking og kosthold korrigeres for. Marmots hypotese er at autonomi, graden av kontroll over eget liv, har avgjørende betydning. Hans oppskrift for bedret folkehelse er logisk nok et mer inkluderende samfunn der folk flest har større innflytelse over egne rammebetingelser.

I ny Lov om folkehelse står det: “Formålet med denne loven er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller.” Å ”utjevne helseforskjeller” står i åpenbar kontrast til Marmots revolusjonære konklusjon om at utjevning av faktiske sosioøkonomiske forskjeller er den eneste strategien som med sikkerhet vil gi effekt.

Det ligger i mitt mandat som kommunelege å gi politikerne råd. Ofte er jeg på kollisjonskurs med helsemyndighetene. Et ferskt eksempel er den statlige satsingen på ”kommunale frisklivssentraler”, et individrettet tiltak der fete, røykende, bedagelig anlagte folk skal hjelpes til å endre levevaner. Inngangsbilletten er henvisning fra lege i form av en ”frisklivsresept”. En kommunal frisklivskoordinator skal deretter ta hånd om den usunne, føre journal og tilbakemelde til henviser. Dette vil jeg ikke. Jeg presiserer at jeg er for kommunale sykkelveger, turstier, fotballbaner, lekeplasser og alkoholfrie møteplasser. Kommunen bør også ha lavterskeltilbud som gjør det lettere å delta på aktiviteter for de som kvier seg for sånt – enten det er en fjelltur eller å våge seg ut i kommunens svømmebasseng. Derimot bør vi ikke skape idéer om at et friskt liv kommer på resept, som en ”livsstilskur” på linje med antibiotika eller angstpiller. Legen verken kan eller skal forordne endret atferd på en blankett. Folk eier seg selv og tar egne beslutninger om hvordan de vil leve.

Lokalsamfunnet vårt er – som i store deler av landet – omgitt av tilgjengelig natur. Her er fiskevann og jaktmuligheter. Folk har tradisjon for å hogge og stable sin egen ved. Skogen og myrene bugner av bær på sensommeren. Et offentlig frisklivskonsept på resept, selvsagt med base i det nye treningssenteret, står i fare for å undergrave egeninitierte sysler og den levemåten som trolig er bygdas sterkeste folkehelsekort. Hjertepasienten min har skjønt det intuitivt. Hvorfor tråkke innendørs på en fastspikret sykkel når det så mye annet som må gjøres?

Publisert i Klassekampen 06.05.12

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s