Frihetsgrader

 

”Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.”

Slik lyder Kardemommeloven. Den er nærmest genial i sin forenkling av jusen. Borgerne innvilges størst mulig frihet, men med en klar grenseoppgang mot aktiviteter som rammer andre. I tillegg et eget innskutt imperativ om å gjøre godt.

Jeg tenker på dette ved et hjørnebord hos ”Point Bar” i Calvi på Korsika. De tilbyr gratis internett og sterk kaffe. Mitt vertskap på øya er en eldre, fransk-kanadisk-engelsk maler som tilbringer store deler av året her. Ved frokosten leser han høyt fra lokalavisen. Et sommerhus på østkysten ble blåst i luften med dynamitt i forigårs. For syvende gang! Sommerhuset viser seg å tilhøre en fransk bankdirektør, fast bosatt i de bedre bydeler utenfor Paris. En gruppe unge menn fra distriktet er antatt å stå bak sprengningene. Min venn nikker anerkjennende mens han leser. Bankdirektøren har – i likhet med sine likesinnede i alle land – kjøpt opp strandeiendommer og satt opp palasser i vannkanten i strid med både lokale avtaler og lovfestet rett til fri ferdsel. ”Oh, they blow things up all the time here. Isn’t it wonderful?” sier min 77-årige venn begeistret. Det er trolig klokt å ta forbehold selv om man må imponeres over gjennomføringsevnen. Korsikanernes tilnærming til allemannsretten er kanskje ikke direkte overførbar til eksempelvis Lindesnes kommune, men jeg merker at jeg smiler mens jeg fester tanken til tastaturet.

Naboen i leiligheten over kom i sin tid fra Algerie. Han hater alt fransk. Jeg får en kort og brutal innføring i fransk historie sett fra Algerie, før han serverer villsvinskinke og en hjemmelaget calvados som minner meg om at man må øve på å drikke hjemmebrent. Heldigvis husker jeg rådet min gode venn og kollega Gunnar Strøno på Rjukan i sin tid ga meg. ”Det er to ting man som gjest aldri må ironisere over – vertskapets barn og vertens hjemmelagede alkohol”. Naboen er selv villsvinjeger. Han har laget en sinnrik innretning der han legger ut mat i en bergsprekk med en slags lem som faller ned og sperrer fluktruten. Eller noe sånt. Jeg kan ikke fransk, og maleren er bare en moderat kompetent oversetter når samtalen dreier inn på jakt. Jeg spør om det er lov for hvem som helst å jakte villsvin på Korsika. Mannen fra Algerie trekker på skuldrene. Det er for mange av dem, sier han. Det er uklart om ”dem” refererer til villsvin eller franske lovparagrafer.

Folk senker stemmen når jeg spør om den franske fremmedlegionen. På Korsika bor et stort antall av dem med sine familier mellom krigsoppdragene, et slags militært sjømannsliv, og her trekker mange seg tilbake med sitt opptjente franske statsborgerskap etter femten års tjeneste. Et ukjent antall har flyktet fra kriminalitet og straff i sine respektive hjemland. Fremmedlegionen tilbyr ny identitet. En venn av maleren er pensjonert fremmedlegionær, opprinnelig fra et land han ikke bryr seg om å definere nærmere. Nå driver han med bier. Han forteller om den indre justisen i fremmedlegionen, kort oppsummert som ”vinn eller forsvinn”. En relativt fersk historie som lekket til pressen omhandlet en ung legionær som nektet eller forsømte – der er historien uklar – å adlyde en ordre under opptrening. Offiseren skjøt ham resolutt i skrittet, riktignok med en ”dummy”. Deretter ble rekrutten avskiltet.

Etter frokost gir min venn meg husnøkler og bilnøkler, et kart over øya, samt en liten bok. ”On Ambivalence”.

Publisert i Klassekampen 09.07.12

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s