Glasstak?

Forestillingen om glasstaket tåkelegger debatt om kjønn og ulikhet.

“Kvinnene når ikke toppen” er en typisk overskrift fra en tilfeldig valgt avis. Tallenes tale er entydige. Færre kvinner enn menn blir toppsjefer i næringslivet, utnevnes til professorer eller vinner forskningspriser. Kvinneandelen synker jo høyere i hierarkiene man kommer. Samtidig skaffer flere kvinner enn menn seg høyere utdanning, nesten halvparten av alle doktorgrader tas av kvinner, vi ligger på verdenstoppen når det gjelder kvinners deltagelse i arbeidslivet. Norge er kåret til verdens beste land å få barn i, med en historisk kombinasjon av oljerikdom og en sosialdemokratisk bunnplanke som sikrer velferdsgoder og uslåelige rammebetingelser for likestilling.

Universitetet i Bergen var nylig vertskap for en internasjonal konferanse om kjønn og likestilling innen høyere utdanning. Konferansen ble markedsført under overskriften ”Forskere vil knuse glasstaket”. Begrepet glasstak brukes om usynlige barrierer som hindrer noen i å nå til topps i et system. Oftest refererer det til den antatte ulikebehandlingen av kjønn i kampen om ledende stillinger og karrieremuligheter. I det siste har vi kunnet lese om skjevfordelingen mellom kjønnene ved våre utdanningsinstitusjoner. ”Det hersker absolutt ingen likestilling ved skandinaviske universiteter, mener britiske og norske forskere. Glasstak hindrer damene i å nå til topps.” Denne kraftsalven sto å lese på en ledende nettside for forskningsformidling i sommer. Bakgrunnen var en artikkel av Catherine Sejerstad og Geraldine Healy i tidsskriftet Work, Employment & Society. De to forskerne intervjuet 240 kvinnelige akademikere fra universiteter i Skandinavia om deres opplevelser av likestilling, barrierer og diskriminering på arbeidsplassen. Mer enn 80% mente at det ikke var likestilling ved deres universitet. Kvinners reelle eller antatte prioritering av barn og familie ble angitt som den viktigste strukturelle barrieren for likestilling, og de gode permisjonsordningene våre blir drøftet av forskerne som en mulig faktor som faktisk hemmer kvinners karriere snarere enn fremmer den.

“Utfra intervjuer er det tydelig at mange kvinner opplever at det er forventninger om at de vil ta ut foreldrepermisjon og prioritere familie” sier Sejerstad i en kommentar. Man trenger knapt forske for å finne ut at det vil mange kvinner. Det er gode – selv tør jeg bruke begrepet obligatoriske – grunner til at flere kvinner enn menn bruker energi, tid og krefter på reproduksjon og yngelpleie. Kanskje er ikke matematisk likhet på alle arenaer et mål i seg selv? Er vi så sikre på at vi ønsker oss et samfunn der alle ambisjoner er justert for svangerskapspermisjoner, barnehagens åpningstider og skoleferiene?

Språk skaper i en viss forstand virkelighet. Metaforen om glasstaket mer enn antyder at det er andre enn kvinnene selv som skal ansvarliggjøres for at de ikke “når opp” i konkurransen med sine mannlige kolleger. Jeg opplever til og med i debatter at det er de andre – mennene, kulturen, ledelsen – som litt diffust blir stilt til ansvar for at kvinner faktisk heller ikke stiller til start eller deltar i samme grad. Å nå toppen i krevende disipliner er resultat av hardhendte prioriteringer og forsakelser, ingen rettighet. Forskning er ideelt sett en krevende disiplin. Kan man på bakgrunn av tallmessig skjevfordeling og subjektiv opplevelse av å komme til kort trekke bastante konklusjoner om et glasstak? Er kvinner tjent med en slik stusslig fortolkning av oss selv og våre prioriteringer?

Publisert i Klassekampen 05.09.12

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s