Samtykkekompetanse in absurdum

Retten til å fryse i hjel er en dårlig politisk sak

Utlodning er en tradisjonell norsk finansieringskilde for frivillige lag og organisasjoner. Først gir man bort noe som kan loddes ut, så kjøper man lodd, deretter vinner man noe som unntaksvis skaper begeistring. Den egentlige gevinsten er uansett korpsmusikk på 17.mai, lokal ballbinge eller lys i lysløypa. En gang ble jeg spurt om jeg kunne bidra med en gevinst i form av en legetime! Hurra, jeg har vunnet en prostataundersøkelse? Jeg tror det ble en fruktkurv i stedet.

Begrepet ”informert samtykke” er den etiske og juridiske grunnmuren som plikt og rett til helsehjelp hviler på. Informert samtykke betyr ganske enkelt at det er du som bestemmer, og at du må vite og forstå hva du blir spurt om eller tilbudt. I det mye omdiskuterte forslaget til revidert fastlegeforskrift foreslår helsemyndighetene at legen skal ha plikt til å drive oppsøkende virksomhet overfor folk med antatt økt risiko for sykdom, men som ikke skjønner sitt eget beste. ”Sitt eget beste” er i forskriften forstått som ”å gå regelmessig til fastlegen”, trolig ut fra en virkelighetsforståelse der ”å gå til lege” anses som et udiskutabelt gode. Apropos lotterigevinsten. Jeg kan som fastlege med andre ord bli innklaget til helsetilsynet dersom jeg ikke tar meg til rette overfor folk som ikke ønsker legebesøk. Mange har hevdet at dette vil øve vold mot allmennhetens oppfatning av autonomi.

Paradoksalt nok er de samme helsemyndighetene nesten påfallende opptatt av å vokte autonomien til de som faktisk lever et potensielt farlig liv dersom de ikke passes på. Jeg snakker om de demente. ”Samtykkekompetanse” rir den kommunale helse- og omsorgssektoren som en mare. Med hjemmel i pasientrettighetsloven skal samtykkekompetansen til hver enkelt sykehjemspasient monitoreres, journalføres og kvalitetssikres for hvert bidige tiltak som iverksettes. Hjelpere som ble ansatt for å yte praktisk omsorg og god pleie ender i byråkratiske irrganger og angsten for ”avvik”. Kommunale sykehjem som etter eget skjønn låser utgangsdøren ved de skjermede avdelingene i februar, får påtale av tilsynsmyndighetene. Siden institusjonsplasser for demente er et knapphetsgode, betyr det som regel at de som bor der ikke kan ta ansvar for seg selv. Et raskt søk på nettet viser at flere av helsetilsynets uanmeldte besøk faktisk fant sted på vinteren. Mistanken om at saksbehandlerne befinner seg langt fra min virkelighet – der vær og natur er reelle størrelser – gjør at jeg finner det nødvendig å minne eksplisitt om at det er kaldt ute i Norge på den tiden av året.

Det er etter hvert utviklet mye fint innen såkalt ”omsorgsteknologi”, blant annet en smart liten GPS-dings som viser hvor pasienten er. Denne får den offentlige helsetjenesten ikke ta i bruk i demensomsorgen. Media har gitt Datatilsynet skylden. Sannheten er at det er helsemyndighetene selv som snubler i egne ben, også kalt pasientrettighetslovens § 4A. Datatilsynet har for lengst i brev til Helse-og omsorgsdepartementet påpekt at det er samtykkeproblematikken og ikke personvernhensyn som står i vegen.

Demente skal ikke unødig hindres i sin livsutfoldelse. Men i virkelighetens verden ser dilemmaet slik ut: Veldig mange demente er uten stedsans, klarer ikke be om hjelp, reagerer uforutsigbart når de kommer i trøbbel og mangler vett til å kle seg etter været. Tilsvarende mange demente er glade i å gå på tur, er i god fysisk form og kommer overraskende langt til fots på kort tid. Retten til å fryse i hjel – uten informert samtykke – er en dårlig politisk sak.

Publisert i Klassekampen 20.03.12

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s