Den innbilt syke

Det krever mer av legen å formidle at pasienten er frisk enn syk

 Jeg var 11 år, eldst i søskenflokken, med moderne foreldre i full jobb på den tiden da også lørdag var arbeidsdag. Vi var aldri syke, jeg husker at jeg syntes det var urettferdig. Et dramatisk unntak var da min lillebror en sommer måtte på røntgen etter å ha tilbragt dagen i et morelltre uten å forstå at han skulle spytte ut stenene. Så skjedde det, året etter at jeg hadde fått nok et søsken, at jeg fikk veldig vondt i magen, eller ”veldig vondt i magen”. Doktor Borge kom hjem og klemte og lyttet – mens han røkte – og sa at det kunne være blindtarmbetennelse. Min indre jubel var ubeskrivelig. Derfra var det bare å si ”au” der jeg skjønte at det vekket størst bekymring, være veldig slapp og stønne kledelig. Jeg lå på Gjøvik sykehus i tre dager, puslet med av snille sykesøstre, og fikk fjernet en komplett normal, blek blindtarm. Etterpå måtte jeg være borte fra skolen i tre uker, hjemme med mamma som laget egen diettmat bare til meg. Bortsett fra den skumle eternarkosen, ble prosjektet oppsummert av simulanten som en ubetinget suksess. Det lille arret etter inngrepet vekker den dag i dag bare gode minner.

Fortellingen om barnet som ville være sykt er sikkert gjenkjennelig og lett å tolke for leserne. Sykerollen – både for de som faktisk er syke og for de som iscenesetter seg som syke – gir gevinster i form av oppmerksomhet og ansvarsfraskrivelse. Ofte gir sykdom også omgivelsene en anledning til å vise omsorg og kjærlighet, at man bryr seg og er nyttig. Vinn-vinn med andre ord. Det er ikke lett å være den legen som bryter en slik allianse med fagkunnskap som tilsier at det faktisk ikke foreligger sykdom, eventuelt at pasienten er i ferd med å bli frisk.

”Den innbilt syke” i Norge 2013 kan grovt deles i tre kategorier: De som av ulike grunner ser seg tjent med å være syke uten å være det, de nervøse av natur som refleksivt tolker plager og uvanlige fornemmelser som sykdom – godt hjulpet av media – og endelig den store gruppen friske som blir påført sykerollen av leger som er reddere for å stille en diagnose for lite enn én for mye – også godt hjulpet av media, brukerorganisasjoner, tilsynsmyndigheter og politikere. For en alminnelig landsbylege finnes det mange påminnelser om faren ved å overse sykdom, men så å si ingen advarsler mot å overse friskhet. Selv bruker jeg mye tid på å forklare pasienter at avvikende prøvesvar og prikker på et røntgenbilde ikke behøver å bety sykdom, men representerer naturlig variasjon. Naturen er i prinsippet ureduserbar, og normalitet kan ikke uttrykkes i et tall. Jeg kan selvsagt kjenne på angsten for å ta feil, eventuelt også pasientens aggresjon og skepsis, når jeg sier med overbevisning at ”alt tyder på at du er frisk, her trengs ingen videre utredning”. Samtidig tenker jeg at ubehaget ved å ta ansvar for befolkningens selvopplevde friskhet og funksjon er en viktig grunn til at min jobb er godt betalt.

Som erfaren allmennlege blir jeg mye brukt som foreleser og veileder for studenter og unge leger. I kommunikasjonsundervisningen for kommende leger legges det vekt på å lære dem å formidle dårlige nyheter, altså at pasienten har en alvorlig sykdom. Det er utvilsomt en utfordring å overlevere et sykdomsbudskap. Min egen erfaring er likevel at leger som skal praktisere i morgendagens samfunn antagelig bør trene mer på å formidle det som skulle være den gode nyheten om at den som sitter foran ham eller henne ikke er syk.

Publisert i Klassekampen 31.12.12

5 thoughts on “Den innbilt syke

  1. Tore Nicolai Fjelldal

    Et spennende og vanskelig tema, hvor går skillet mellom det som ikke vises på prøver og det som bunner i psyke mm. At prøvene bare viser en brøkdel av alt “vi kan feile” vet medisinere godt. At måten å tilnærme seg sykdomsdefinisjonen er fundamentalt forskjellig fra lege til pasient vet nok de færreste pasienter. Pasientene forventer klare svar på årsak til symptomer, og en resept i hånden. Legene skiller mer mellom hva som hører til på sykehus, hva som går over av seg selv, hva som krever fysioterapeut, psykolog, kiropraktor osv. Med diverse diagnoser bl.a. epilepsi, allergi og CFS/ME(kronisk utmattelse syndrom) synes jeg det er lett å skille mellom diagnoser jeg ikke bryr meg om og diagnoser som tar fra meg “friheten som frisk”. Epilepsien bryr jeg meg fint lite om, allergien trenger bare noen enkle forhåndsregler, og badesesongen må tilpasses. CFS/ME derimot er verste diagnosen jeg har hatt, og de to ukene i rullestol, samt et halvt år på krykker etterpå (i 93) var en lek i forhold. Når da CFS-spesialistene ikke finnes, og relevante prøver delvis ikke er ferdigforsket og delvis ikke er kjent på sykehusene (bl.a. Haukeland) blir sykdommen en tapende kamp. Jeg kan svelge ydmykelsen over å miste diagnosen (november 12), men jeg liker ikke at “vage” diagnoser ikke utredes grundig, og at jeg etter 3 år fortsatt ikke er relevant utredet. Jeg har forståelse for at helsevesenet ikke har svar på alt, men jeg forstår ikke hvorfor vi ikke fortsetter å lete der vi har gode spor. Jeg vil ut av sengen og leve, og en av nøkkelrollene er en fastlege som “tar saken”. Det er sjelden vare i Norge, og mest av alt savner jeg en som har få pasienter og nok tid. Jeg lærer mens jeg går veien, og stadig vekk dukker det opp nye svar og spørsmål som trenger en faglig vurdering. Enkelt sagt er “diffuse” kroniske pasienter svært krevende, og faller utenfor systemet. Hvis ikke fastlegene er ikke for oss, og ikke trengs av de som alltid er friske, skal da fastlegene være kun for de som er av og til syke? Ingen anklage, bare lufter en problemstilling ut fra temaet du skriver bra om. 🙂

    Reply
  2. dialoging

    Oi oi oi. Dette tror jeg er noe av det mest ureflekterte og unyanserte jeg har lest på lang lang tid. Ett oppslag i Store Norske forteller at kjennsgjerning betyr; I daglig tale kjensgjerninger, faktiske opplysninger, for eksempel personlige data som alder, høyde o.l.

    Reply
  3. ME

    Jeg vil tro at det er få hjerner som er som din, som absolutt vil være syk koste hva det koste vil. Eller kanskje det blir fler som tenker slik i store søskenflokker, i mangel på nok kjærlighet og omtanke. Det hele virker temmelig upiselig… Mitt og mange andres dilemma er at jeg/vi svært gjerne vil være frisk/e, men er syk/e fortsatt fordi jeg/vi har en sykdom som av leger som deg ikke ansees som sexy nok til å forskes på…

    Reply
  4. etlivleve

    Først ønsker jeg gi en varm klem til den jenta du var en gang! Alle har behov av kjærlighet og varme! Det hadde jeg aldri hatt mot til når jeg var barn. Jeg er skeptisk bare jeg skal ta en medisin mot høyt kolesterol. Velger hellre å holde diett.
    Når jeg leser det her tenker jeg på alle utrygge, traumatiserte jeg har møtt i fortrolige samtaler. De har blitt så brent at de ikke stoler på livet og helle ikke på sin egen kropp.
    Hvis jeg da har stil spørsmålet “Hvordan er du på å ta til deg kjærlighet fra andre rett inn i ditt hjerte?” Med en mild stemme når man rett inn. Ikke sjelden kom tårene raskt frem.

    Sykdom og uarbeide betyr så forskjellig for mange. For meg betyr det å være frisk, “kan selv”, frihet og selvstyre. Sykdom er for meg det motsatte. For en den år siden sa min fastlege til meg: “Du undermedisinerer fordi du vil ikke være syk! Ikke slit så mye.” På den kan jeg bare si: Avslørt!
    Av den grunn har jeg lagt store penger på alternativ behandling. Nå undrer jeg om jeg i stedet kunne lagt pengene på ansiktspleie og massasje. Når jeg var ung hadde jeg ofte infeksjoner. Det var en del lærer som var bekymret for meg. Jeg tenkte at hvis jeg arbeidet på en inf.klinikk kanskje jeg byggde opp et immunforsvar. Livet ville annerledes. 1989 var jeg ute og gikk en kveld, var vitne til en situasjon som gav en sjokkopplevelse. Det var vel det verste som kunne ramme mitt allmenntilstand.
    Jeg har bare følgt med på ME blogger og liknende de seneste 2,5 årene. De første 5 årene hadde jeg tenkt å bli frisk, og skulle bare konsentrere meg på ting som skulle hjelpe meg å bli frisk. Jeg søker og søker svar. I maj er det 3 år siden jeg spiste is, godterier og kaker. Vitt mel holder jeg meg også unna. Jeg her selv oppdaget jeg hadde D vit mangel.
    Det er ikke noe moro å gå til legen når man er syk, og sykdomen ikke slår ut på noen markører. To uker før jeg fikk trukket ut en betent tann, var jeg på VOLVAT og tok prøver. Jeg lurte på om jeg hadde en infeksjon i kroppen. Prøvene avsørte ikke noe. Tannlegen som trakk ut jekselen sa at det her har jeg gått med lenge. Kron. peridontitt!
    Jeg har også fått vite at jeg hadde en sterk kompresjon mellom de øverste nakkeknoklene, etter jeg hadde slått i hodet et antall år før.
    Det er min erfaring man kan være syk selv om det ikke blir avslørt på prøvene.
    Det er mitt håp at du også ser personer som meg, blant alle urolige, engstelige pasienter, som jeg forstår at du også har. Bak en ME diagnose kan du finne mye somatikk.
    Det vanskelige arbeidet for en allmennlege er å skille mellom katter og kaniner.

    Jeg holdt på å glemme å si at mye har kommet på plass i mitt indre etter jeg har begynt å lese inn meg mer på ME diagnosen. Overlege Sidsel Kreyberg beskriver diagnosen veldig bra. Så får en bære over med at diskusjonene kan bli hete på henne facebook sider. Det er ikke lett å være syk, hvis man møter mye ukunnskap i livet. Jeg tilhører alltså ikke den kategorien som må unnvike å lese om sykdommer. Det her er meget individuellt hvordan man reagerer på å lese om ME, og derfor synes jeg det blir feil å med automatikk si til en pasient å unnvike lese om ME. Noen burde unnvike, og noen har gått å lese om realitetene.
    Ønsker deg en god fortsettelse på et nytt og spennende år! 🙂 Takk for at du delte! ❤

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s