Monthly Archives: February 2014

Gravide, vold og alkohol

Under overskriften ”Den gode viljen” rettet jeg i Klassekampen 25.januar kritikk mot helsemyndighetenes misbruk av tillit når de forvandler jordmors møte med gravide til enda en arena for kartlegging av sensitiv informasjon – som alltid med gode hensikter. Bakgrunnen er Helsedirektoratets forslag til reviderte retningslinjer for svangerskapsomsorgen. Det anbefales at jordmødre skal kartlegge alle gravide for voldserfaringer og seksuelle overgrep. I tillegg er det igangsatt et pilotprosjekt der alle gravide kvinner oppfordres til tidligkontakt med jordmor for omfattende kartlegging av alkoholvaner før og under svangerskapet.

Jeg har fått tre svar. Jordmødrene opplever seg angrepet, en voldsforsker stiller spørsmål om hvordan vi skal finne voldsofrene blant de gravide, og en forskningsrådgiver på rusfeltet holder frem alkoholens skadevirkninger på fosteret og spør om jeg mene at vi skal tie om alkohol i møte med gravide.

Jordmorforbundets leder Hanne Schjelderup-Eriksen og kommunejordmor Ingeborg Drejer Thomassen (Klassekampen 1.februar) svarer under overskriften ”Vond vilje mot jordmødrene, Swensen?”. Jeg uttrykte eksplisitt min respekt for jordmødrene, adressaten var helsemyndighetene. Schjelderup-Eriksen og Drejer Thomassen velger å føle seg krenket på profesjonens vegne. De bruker mesteparten av sitt innlegg på bedyre at jordmødre er kloke, og kan dessuten dokumentere at gravide kvinner liker dem best. Det er fint. Drejer Thomassen har selv aldri fått negative reaksjoner fra de gravide på sine spørsmål. Det er også fint. Man ville likevel forventet at jordmorforbundet hadde noen andre referanser enn private erfaringer, ispedd alminneligheter om vold og alkohol, når de deltar i en faglig debatt om screening, konsekvenser og prioritering. Jeg blir mer urolig enn beroliget av deres egenreklame.

Forsker Yngvild Grøvdal (Klassekampen 8.februar) stiller meg det spørsmålet jeg selv synes er vanskeligst og mest relevant: Hvis kartlegging ikke er et egnet verktøy for å nå de voldsutsatte, hvordan skal vi da nærme oss som hjelpere? Verdens helseorganisasjon WHO fraråder screening for å identifisere vold i nære relasjoner. To internasjonale forskningsoppsummeringer (Cochrane 2013) konkluderer med at vi ikke vet nok om konsekvensene til å anbefale kartlegging som metode. Det er en kunst for den profesjonelle tilbyder – jordmor, lege, helsesøster – å signalisere trygghet og beskyttelse slik at farlige temaer kan tas opp. Kanskje må vi tåle at de gravide selv velger hva de vil ha hjelp til, ikke hjelperne?

Til forskningsrådgiver Kristin Tømmervik (Klassekampen 12.februar) har jeg gode nyheter. Store, nye studier avlyser langt på veg påstandene om fosterskader ved lavt til moderat alkoholinntak i svangerskapet. Man har heller ikke kunnet påvise sammenheng mellom ”festdrikking” før man vet at man er gravid og skader på barnet hos kvinner som har sluttet å drikke da svangerskapet ble oppdaget. Dette siste er en stor lettelse for mange av mine egne gravide pasienter som selvsagt er i denne kategorien. Ikke alt her i livet er planlagt. Å legge sten til byrden for bekymrede gravide er kontraproduktivt. Tallet Tømmervik refererer til – 600 nye barn med medfødte alkoholskader (én av 100!) i året – er repetisjon av gammel, udokumentert skremselspropaganda. Den blir ikke mer sann av å gjentas. Jeg anbefaler søk i tilgengelige forskningsbaser. Tømmervik spør om vi skal tie om alkohol i møte med gravide. Nei. Totalavhold er en grei regel. Det er lurt å ikke putte i seg rusmidler seg de få månedene man bærer frem et barn. Det har 97% av de gravide allerede tatt konsekvensen av.

Innlegg (fulltekstversjon) publisert i Klassekampen 15.februar 2014

Fastlege Anna Stavdal gjesteskribent på min blogg: Kan kravet om reservasjonsrett true tilliten til fastlegeordningen?

Kronikk av fastlege Anna Stavdal, Oslo. Publisert i Klassekampen 30.januar 2014

Gjentatte meningsmålinger de senere årene  har gitt fastlegeordningen topplassering blant offentlige tjenester. Slike målinger bør alltid tolkes med kritisk sans, men de fleste vil være enige i at resultatet kan speile befolkningens  tillit, – fortjent eller ei .

Det som begynte som en markering av et politisk standpunkt fra en liten gruppe fastleger, har vokst til en sak med potensielt store konsekvenser. Det er grunn til å tro at debatten om reservasjonsrett kan føre til mistillit til fastlegeordningen. I såfall er befolkningen den tapende part. 

Å være lege krever gode medisinske kunnskaper og profesjonelle kommunikasjonsferdigheter. Det krever også en rolleforståelse, som innebærer   kunnskap om og respekt for mandatet en er gitt, inkludert hvilke lover som regulerer den virksomhet man driver.

Fastlegens mandat er omfattende, og innebærer blant annet å skille sykt fra friskt, – samt sørge for behandling på riktig nivå til riktig tid for den enkelte pasient. Kjennskapet til pasienten over tid gir et unikt utgangspunkt for å skreddersy behandlingen til den enkelte, fordi det gir fastlegen førstehåndskunnskap til den enkeltes ressurser og  sårbarhet. 

Et viktig område i de fleste menneskers liv dreier seg om reproduksjon.  Konsultasjoner knyttet til familieplanlegging, svangerskapskontroller, valg av prevensjonsmiddel og uønskede svangerskap er en del av dette.

Uønskede svangerskap kan være et vanskelig tema. Som allmennlege gjennom 25 år, som lege i abortnemnda ved Ullevål sykehus gjennom fem av dem, som familiemedlem, venn og bekjent og som kvinne selv, har jeg møtt dette spørsmålet fra mange posisjoner. Loven gir den gravide suveren bestemmelsesrett  de første tolv ukene, men avgjørelsen om abort kan være vanskelig. Henvendelsen til sykehuset når avgjørelse om abort er tatt, kan kvinnen gjøre selv.  Fastlegens viktigste oppgave i denne situasjonen er å være en profesjonell og omsorgsfull samtalepartner, som kan tilby medisinsk kunnskap, rom til å lufte eksistensielle spørsmål og støtte i en krise som gjelder kropp og sjel, – og liv og død.

I debatten de siste dagene har vi hørt politikere fra KrF og Høyre redusere denne saken til et spørsmål om administrasjon av en lov. Brodtkorb fra Høyre  forteller i Ukeslutt om hvor enkelt det er for kvinnen å ta kontakt med sykehuset selv, og at behovet for en taushetsbelagt profesjonell samtale om et vanskelig valg er overflødig.

Bollestad fra Krf bidrar til å øke forvirringen  i Dagsnytt 18 sist fredag, når hun forteller at innsetting av spiral også er en prosedyre som representerer et etisk vanskelig valg, – fordi spiralen kan bektraktes som et abortmiddel- i det den hindrer et befruktet egg i å feste seg i livmorslimhinnen. Ikke nok med det, men Bollestad kan fortelle at spiralinnsetting er en komplisert prosedyre som bare noen få fastleger gjør.  Denne påstanden vitner om kunnskapsløshet, – spiralinnsetting er en prosedyre som enhver må beherske for bli spesialist i allmennmedisin. Det er en erklært målsetting av fastlegehjemler skal besettes av spesialister for å gi befolkningen i hele Norge en likeverdig og kvalitetssikret legetjeneste i primærhelsetjenesten.

En ting er at Bollestad bidrar til å spre feilinformasjon om fastlegenes virksomhet, an annen er at hun med et knips har gitt grunn til å stille spørsmål om hva KrF egentlig vil  oppnå. At leger også skal kunne reservere seg mot å sette inn spiral?  Hva blir det neste?

Begge de nevnte politikerne bedyrer at de ikke har til hensikt å rokke ved Lov om selvbestemt abort. Hensikten er å beskytte de legene som synes dette er et dilemma de nødig vil forholde seg til,sier de.

Helsedepartementet skyver Legeforeningens vedtak fra vårens landsmøte foran seg når det med helseministeren i spissen skal finne en løsning forenlig med resultatet av den politiske hestehandel som ble inngått med Krf ved regjeringdannelsen. Legeforeningens vedtak er umulig å tolke annet enn som en avvergereaksjon for å unngå å skape skarpe fronter internt . Vedtaket er såpass vagt formulert at det umulig kan gis noen konsistent tolkning til bruk for politiske føringer.

Grepet med å gi den endelige avgjørelsen til kommunene, vitner om et politisk svarteperspill der helseministeren innser at han har malt seg inn i et hjørne.

Denne uelegante manøveren kan han sikkert leve med. ”You can`t win them all.”- slik er det politiske livet. Høie sitter  dessuten heller ikke evig.  Pasientene derimot, og fastlegene som tjenesteytere i et offentlig helsevesen , må forholde seg til konsekvensene av den uklarhet som spres om hva man kan forvente av legen man har valgt.

For de fleste av oss er det åpenbart at dette handler om et angrep på Loven om selvbestemt abort. Hvorfor denne omveien? Kom ut og kjemp med blanke våpen. Å være mot dagens abortlov er et klart standpunkt. Men det antakelig en tapt sak, – velgerne vil ha abortloven slik den er. For mange kvinner og menn, mødre og fedre har opplevd  de smertefulle dilemmaene knyttet til uønskede svangerskap til at majoriteten vil reversere kvinnens rettighet til selvbestemt abort.    Det er lettere å selge inn et standpunkt som tilsynelatende handler om å beskytte yrkesutøvelsen til leger som fremstiller seg selv som mer etisk reflekterte enn resten av oss.

Kolleger som gjør krav på en lovfestet rett til å reservere seg har påtatt seg et stort ansvar som går langt utover spørsmålet om å henvise en kvinne til en inngrep hun har lovbestemt rett til å få gjennomført.

De sår tvil om fastlegens rolle som den profesjonelle legen i første linje, som lindre, hjelpe og veilede på pasientens premisser. Og som kan romme det vanskelige livet.