Monthly Archives: July 2014

Legen som tar feil

Å bli syk er ikke som å kjøpe flybillett

Helseministeren har bestemt seg for å nedsette en havarikommisjon for helsevesenet. Modellen og retorikken er hentet fra luftfarten. Pasientene er passasjerer i et helsevesen der legene er piloter som forventes å bringe folk trygt og forutsigbart fra A til B. Logikken synes å være omtrent slik: Det skjer skrekkelige ting i helsevesenet som gjør at folk dør, mens fly nesten aldri faller ned. Det kan med andre ord ikke være så innmari vanskelig å gjøre verden mindre farlig for norske pasienter når man tydeligvis greier det for flypassasjerer!

Den siste tiden har det vært mange oppslag i media basert på enkeltsaker der pasienter – til dels unge – har dødd uventet. De er få, men gjør selvsagt sterkt inntrykk. Det er også reist berettiget kritikk mot en internkultur i helsevesenet der angsten for å innrømme feil er et betydelig kvalitetsproblem. Når støyen i media overskrider et visst nivå, får trolig statsrådene dyre konsulentråd om å lansere tiltak med høy symbolverdi. “Å gjøre noe” trumfer enhver dokumentasjon om tiltakets antatte nytte og relevans. Et regjeringsoppnevnt utvalg, nedsatt for å se på nettopp pasientsikkerhet i sin fulle bredde og kompleksitet, fikk ikke en gang gjøre jobben sin ferdig før Bent Høie lanserer løsningen i form av enda en instans som skal “granske” hva som gikk galt. Utvalgets leder Aslak Syse har logisk nok trukket seg.

Jeg er lege. Jeg gjør eller tar feil hver dag. Noen feil skyldes egen kunnskapsmangel, at jeg for eksempel ikke har holdt meg godt nok oppdatert. Andre ganger har jeg kanskje vært for overfladisk eller kjapp overfor én pasient fordi en annen pasient med akutt og alvorlig sykdom plutselig ramler inn i timeplanen og må prioriteres. Ganske mange feil skyldes glipp som oppstår når et villniss av datasystemer skal forsøke å snakke med hverandre på tvers av nivåer og avdelinger i helsevesenet. Mye av det som er beskrevet så langt kan forbedres ved å analysere risiko og sårbarhet, tette kvalitetshull og lage seg bedre rutiner. Vi har verktøy for denslags, og et helsetilsyn med mandat til å påse at både systemer og enkeltpersoner holder akseptabel standard.

De fleste hendelser som av media og folk flest omtales som “feil” i helsevesenet er likevel ikke ekte feil. Når Anja, 12 år, med hodepine viser seg å ha en hjernesvulst og ikke bare var lei seg fordi foreldrene ble skilt, så har hun selvsagt bak seg en sykehistorie der legen først har tatt feil. Hodepine er vanlig og særlig under stress, hjernesvulst heldigvis sjelden. Hvis alle med vondt i hodet skal sendes til MR av hjernen vil helsevesenet bryte sammen og mange pasienter vil få feil svar med fæle konsekvenser. Slik er teknologi og statistikk.

Når Anders, 24 år, tar livet av seg på permisjon fra psykiatrisk avdeling er det ikke nødvendigvis noen som har gjort en dårlig jobb. Hvis man skal holde seg med en nullvisjon om selvmord under psykiatrisk behandling, må vi anvende tvangsparagrafer og døgnovervåking på alle deprimerte og ustabile pasienter. Dit vil vi ikke.

Helseministeren gjør selv en alvorlig feil når han ikke setter verden på plass og presiserer at folk er trygt ivaretatt i det norske helsevesenet. Deretter må han selvsagt ta politisk ansvar for at feil og mangler blir gransket og utbedret. Både pasienter, leger og politikere må likevel akseptere usikkerheten i selve kontrakten. Ingen pasienter er like, ingen symptomer er entydige, ingen sykdomsforløp er forutsigbare, all behandling har utilsiktede bivirkninger.

Døden lurer alltid – og vinner til slutt.

Publisert i Klassekampen 16.juli 2014