Monthly Archives: September 2014

Psyke studenter: Mye praktisk talent havarerer på universitetene

I begynnelsen av september kom den sjokkerende nyheten om at studentenes psykiske helse er elendig. Hver femte norske student oppgir i en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup for studentsamskipnadene at de ikke bare mistrives, men har alvorlige psykiske plager. Omfanget er dobbelt så høyt blant studenter som i befolkningen ellers i samme aldersgruppe, og tallene representerer en betydelig økning siden forrige undersøkelse i 2010.

Det er ikke overraskende for denne tidligere studenten at mange – alle? – synes det er mer eller mindre skummelt på universiteter og høyskoler. Det skulle bare mangle. Mange bor hjemmefra for første gang i sitt liv. Fagene man har valgt seg er krevende, det ligger implisitt i begrepet “høyere utdanning”. På toppen av det hele er det stadige eksamener og nådeløse frister med tilhørende økonomiske sanksjoner. Rammene rundt læringen varierer åpenbart i kvalitet – her er det sikkert stort forbedringspotensiale – men det forventes uansett at en student på universitetsnivå er teoretisk anlagt, faglig motivert for et langt utdanningsløp og har betydelig selvdisiplin og gjennomføringsevne. Ingen helsetjeneste eller lavterskelpsykolog kan eller bør endre på disse grunnvilkårene.

Reaksjonene på studentsamskipnadenes undersøkelse har vært forutsigbare. Studentenes egne talspersoner, helsetjenesten og politikerne har svart med rop om flere tiltak innen det som upresist kalles “psykisk helse”. Kan det tenkes at ganske mange studenter har det dårlig fordi de rett og slett ikke er der de skulle være?

Tallet på studenter har økt jevnt det siste tiåret, parallelt med at rekrutteringen til yrkesfaglige utdanninger har gått ned. En tredjedel av unge mellom 19 og 24 år var i 2013 i følge Statistisk sentralbyrå (SSB) studenter ved universitet eller høyskole. Andelen som har foreldre med grunnskole som høyeste utdanningsnivå har økt desidert mest, deretter følger barn av foreldre med videregående utdanning, mens for barn av foreldre med lang høyere utdanning er det marginale forskjeller. Samtidig ser vi at stadig færre lykkes på universitetsnivå. Nesten halvparten av unge som startet høyere utdanning i 2002/2003, har ikke fullført en eller annen grad i løpet av ti år. Her er foreldrefaktoren enda tydeligere: 73 prosent av unge med høyt utdannede foreldre hadde oppnådd en grad etter ti år, mot 40 prosent av dem med foreldre der grunnskole var høyeste utdanning.

Slike tall er farlige fordi de kan gi næring til sosialdarwinistisk grumsete retorikk fra folk som fortsatt måtte leve i villfarelsen om at de smarte finnes på universitetene mens de dumme legger rør. Alle vet nå at samfunnet trenger flere rørleggere og færre påbegynte masteroppgaver fra studenter som altså ikke ser ut til å få det til. Oppsummeringen av det som vel er noe i nærheten av en klasseanalyse fra SSB er lite kommentert, men sentral når man vil forsøke å forstå studentenes smerte. Tilgangen til høyere utdanning for alle har vært et sosialdemokratisk flaggskip og universitetene en viktig bastion å storme for arbeiderklassen. Men nettopp fordi teoretisk utdanning er blitt sett på som “suksess” mens praktiske fag har vært oppfattet som “mindreverdige”, kan det vel mer enn tenkes at barn fra familier der praktisk talent og kunnskap tidligere har gått i arv, nå har fått dårlige råd om å ta universitetsutdanning – uavhengig av lyst, talent og behov.

Helseministeren tar feil når han svarer med flere lavterskelpsykologer. Sett umotiverte studenter fri! Gi praktiske fag økt status og flere ressurser! La ungdommen bruke sine beste år på det de faktisk er flinkest til!

Publisert i Klassekampen 22.september 2014