Monthly Archives: November 2014

Motstandskraft – om mobbing og overlevelseskunster

I mobbedebatten snakkes det mye om tiltak og lite om overlevelse

Verden er urettferdig og ondskap finnes. De fleste steder på kloden er den erkjennelsen langt mer påtrengende enn i vårt korte friminutt av sosialdemokratisk oljerikdom. Våre barn har stort sett mat i magen og sko på bena. Barna oppdras til å forvente mye godt fra fellesskapet. Det mest grunnleggende velferdsgodet er antagelig retten til et gratis, obligatorisk skoletilbud som er omfattende og likt – eller nesten likt – for alle.

For mange er skolehverdagen en prøvelse, en leksjon i jungelens lover. Fra første dag kjempes det om rang og privilegier, noen ganger åpent og redelig med heiagjenger på begge sider, oftere skjult og umerkelig for andre enn de involverte. På sitt mest brutale jager barn i flokk, ulver rundt ett utvalgt bytte, med sikker teft for annerledeshet, sårbarhet og uflaks.

“Jeg brukte aldri ordet ”mobbing” om det jeg opplevde. Kanskje det var en slags overlevelsesstrategi. Uansett er jeg sikker på at det ikke ville vært positivt om jeg hadde blitt tvunget til å se meg selv som et offer. Selv om hensikten var å hjelpe. Alle unge mennesker ønsker å forstå seg selv som sterke, ansvarlige og uavhengige. Å forlange at den enkelte definerer seg som overgriper (mobber) eller offer, bidrar til det motsatte. Dessverre tror jeg mange velmente forsøk på å forebygge mobbing begynner der” skrev daværende stortingsrepresentant for Ap, Håkon Haugli, på det homofile nettstedet Gaysir i 2011.

Hauglis erfaring bør løftes frem igjen. Nesten alt som skrives og sies i den pågående debatten om mobbing handler om at fellesskapet må bli mer inkluderende, de slemme må bli snillere. Ingen kan være uenige i en tiltaksplan der skolen gjøres ansvarlig for rammebetingelsene. Mer inspeksjon i skolegården, sanksjoner mot vold og trusler, et felles måltid med lærer til stede, innføring av skoleuniformer, et tilfluktssted med en voksen å snakke med. Selv fant jeg ly og en alternativ verden på biblioteket i ensomme barneskoleår. En fredelig, vennlig, gratis oase. Ikke ble jeg dummere av det heller. Virkeligheten i dag er at skolene knapt nok har tid og ressurser til å oppfylle sin primærfunksjon som kunnskapsformidler. Og bibliotekene, med hyllemeter av opplevelser og flinke veiledere bak skranken, blir færre og fjernere.

Ingen kan heller være uenige i at foreldre bør oppfordres til å oppdra ungene sine slik at de ikke plager andre. Det er forskjell på er og bør. Jeg er tilhenger av bevisstgjøring, men har ingen illusjoner om en deravfølgende omforent godhet.

Det er et hull i vår hjemlige mobbedebatt. Man snakker om og ikke til hovedpersonen, i tredjeperson, som ”mobbeofferet”. I verste fall blir det en utilsiktet bekreftelse på underlegenhet og passivitet, at man er prisgitt de andre.

I boken ”The Notebook” skildrer forfatteren Agota Kristof et ungarsk tvillingpar, to smågutter, som blir sendt på landet til sin voldelige, drikkfeldige bestemor under andre verdenskrig. De gjennomlever krigens grusomheter, deretter russernes, det hele utspilt mot et bakteppe av materiell nød og grov omsorgssvikt. Overgrep er det normale. Guttene forstår at for å overleve må de lære seg grunnleggende ferdigheter. De trener systematisk på å tåle smerte og ydmykelser. De lærer seg tysk og russisk på egenhånd. De avviser medlidenhet og vil heller stjele enn å ta imot almisser.

Det er en hårfin balanse mellom medfølelse og forakt. Hvor er analysene av hvem og hvorfor? Hvor kan et barn i dag finne kunnskap om overlevelsesstrategier? Hvordan utvikler man motstandskraft?

Publisert i Klassekampen 22.november 2014