Dette skrives idet den årvisse plakaten med 17.maiprogrammet er hengt opp på tavla utenfor Jokerbutikken i Flatdal. Da jeg så den begynte jeg uforvarende å grine. På samme måte rører bygdas skolekorps ved noe utilgjengelig inderlig når de øver på å marsjere, rett forbi kammersvinduet mitt, med en hale av syklende småunger etter seg. Mitt forhold til nasjonalstaten som geopolitisk fenomen er ambivalent, korpsmusikk likeså. Men altså disse sterke, plutselige følelsene i møte med det nasjonale prosjektet slik det folder seg ut. Kanskje handler de om ”tilhørighet”, ”fellesskap” og ”takknemlighet”. Men også om hvor sårbart alt er, om forgjengelighet.
«Du skal vera på Bufast all din dag», sier faren til den lille sønnen Per i Tarjei Vesaas’ roman «Det store spelet». Slik føltes det da mannen min og jeg – en urban eksilant – hadde kjøpt hans slektsgård fra 1600-tallet og flyttet til Flatdal i 1986. Den gangen besto produksjonen av tyve sauer i et utdatert fjøs, skog i brattlendt terreng samt noen epletrær til privat bruk. I dag er gården, Rådstoga, storprodusent av melk i en hypermoderne samdrift med to andre bønder, i tillegg til storfe- og sauekjøtt. Når Flatdal på 17.mai i 2019 skinner som en irrgrønn juvel, skyldes det ikke først og fremst ”fagert er landet du oss gav” fra naturens side, men strategisk forvaltning og etterlevelse av den protestantiske etikken som sier at ”i ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød”. Å forvalte betyr å øke verdien av det man fikk, og levere det videre til neste generasjon i bedre stand.
Historieprofessor Knut Mykland ble intervjuet av ukeavisen Dag og Tid om hva vi egentlig feirer 17.mai, hvorfor vår nasjonaldag har en slik hjertelig oppslutning: ”Eg trur det er bra med den fleksible feiringa – at vi kan bruke dagen som eit politisk verkemiddel i periodar – og det konstante: vårfesten”.
17.maifeiringen i Flatdal følger samme oppskrift hvert år. En arbeidsliste distribueres noen uker før, der man som bosatt i bygda og derved invitert til hele programmet får vite hva man forventes å bidra med, med mindre man aktivt motsetter seg oppdraget: organisere parkering, pynte ute og inne, koke suppe, plassere ut benker og stoler, rydde. Selve dagen innledes med noen grytidlig dynamittsalver som gir gjenlyd mellom fjellene. Deretter er det flaggheising og taler utenfor samfunnshuset, korpsmedaljer deles ut, skolebarna synger. Så går 17.maitoget med barna i spissen og alle de bunadkledde og noen ikke-bunadkledde i full bredde langs europaveg E134 ned til kirken der det er gudstjeneste. Vi som ikke synes gudstjeneste er noen naturlig del av nasjonaldagen tar en kollektiv pause med kaffe, kringle eller en røyk i tunet vårt som ligger vegg i vegg. Så hopper hedningene og røykerne inn igjen i toget på returen. Etterpå er det full bespisning med suppe og kake til hele bygda på og rundt samfunnshuset og leker for ungene, selvsagt. På kvelden samles folket til festforestilling med hovedtaler, kulturinnslag, sketsjer – og mer suppe. Dessuten blir nye medlemmer til neste års hovedkomité for 17.mai annonsert i plenum. Man blir ikke forespurt, men utpekt. En av døtrene mine, Åsne, som den gang gikk i barneskolen dyttet meg oppmerksomt i siden da mitt navn i sin tid ble opplest: ”Sjå glad ut, mamma!” Det skal oppleves som en ære å få lage 17.mai for sambygdingene.
I 1992 holdt jeg min første og eneste 17.maitale, nervøs og beæret. Den gangen var jeg gravid med mitt fjerde barn, i full jobb som kommunelege og hadde så vidt begynt å engasjere meg i fagutvikling på nasjonalt nivå. Kollegene i regionen hadde dannet radikale Vest-Telemark legeforum, og begrepet ”distriktsmedisin” hadde begynt å få innhold. Hjemme på Rådstoga var et moderne melkefjøs – vårt første, den gang ”cutting edge”, nå gammeldags – under oppføring. For første gang følte jeg en genuin nasjonalfølelse, at det nå var vår generasjon som bygget landet.
Hva står på spill? Den frodige dalbunnen, snøen på Skorve, vannet i Flatdalsåi – ingenting er lenger selvsagt. Det vi trodde på og den fremtiden vi bygget for, holder kanskje likevel ikke. ”Som lauv er du og eg. Fort skjelvande, og fort borte” heter det hos Tarjei Vesaas. Men videregående skoler opplever at flere unge søker seg til linjer for naturbruk, søkertallene innen landbruksrelatert utdanning har økt med 11 prosent de to siste årene.
I Flatdal har de unge bøndene Sondre og Lina Aasan startet gårdsmeieri. Åsmund Nordstoga i Vinje har bygget nytt melkefjøs med robot – et av landets minste i sitt slag. I Arabygdi driver nestleder i Telemark bondelag Hege Gonsholt og ektemannen Jon Olav Hauge med geiter på hans slektsgård, høyt til fjells, basert på ellers uutnyttede utmarksressurser. Klassekampen hadde en stor reportasje i 2017 der Gonsholt stolt og selvbevisst introduserte leserne for det som ikke bare er hennes jobb, men en livsstil. ”Det er dette livet jeg vil leve”, sa hun, ”det er noe fint ved å være del av en lang rekke mennesker, å vite at man viderefører tradisjoner mennesker har hatt i hundrevis av år. Innen ti år vil Jørgen, eldstesønnen vår på 19, overta her. Det er iallfall det vi håper” la hun til.
Hurra for håpet?
Lett omarbeidet fra artikkel i Klassekampen 18.5.19
Elisabeth Swensen 