Koronaviruset tar liv. Tiltakene ødelegger flere

Enøyd kringkasting av dødstall gjør oss redde og dumme

Forventet levealder i Norge er 84 år for kvinner og 81 år for menn. Folkehelseinstituttet (FHI) hadde 27.04 mottatt varsel om totalt 193 dødsfall av covid-19. Gjennomsnittsalderen er 83 år – 56 pasienter er over 90 år gamle, 74 pasienter mellom 80 og 90 år, ingen under 40 år. FHI presiserer at det ikke alltid er mulig å skille om pasienten har dødd av eller med covid-19. To tredjedeler av dødsfallene har skjedd utenfor sykehus. Det er ikke registrert flere døde enn normalt.

”Forventede dødsfall” er et innarbeidet begrep. Pasienter dør daglig i sykehjem og hjemme – ofte med lungebetennelse som oppgitt dødsårsak – basert på gradvis forfall og kjennskap til underliggende sykdommer. Vi har sjelden tatt prøver av pasienter i siste fase av livet bare for å samle ”bevis”.

Pasientene som nå får sine liv forkortet av covid-19 har satt akutt dagsorden. Slik måtte det bli innledningsvis. Myndighetene var dømt til vanskelige beslutninger under stor usikkerhet. Mobiliseringen til folkelig motstandskamp – ”dugnad mot en usynlige fiende” – ble fulgt lojalt opp. Det er en tid for alt.

”La våre ledere få saklige og velbegrunnede innspill, men spar både dem og oss for innspill som insinuerer inkompetanse, uredelige motiver eller skjulte agendaer” skrev professor Torgeir Bruun Wyller (Dagens Medisin 30.mars). Med unntak av velkjente alarmister, best eksemplifisert ved pensjonert smittevernoverlege og forutsigbar medieyndling Bjørg Marit Andersen, har den faglige debatten vært saklig. Allmennhetens interesse for virologi og epidemiologi har vært overveldende. Noen har irritert seg åpent over ”hobbyekspertisen”. Å søke kunnskap i møte med sin egen frykt er smart. Å kjenne sin egen begrensning er en kunst enten man er leg eller lærd.

Nå ser vi at sykdomsbyrden er lav, tiltaksbyrden høy og ulikt fordelt. ”Nei, vi er ikke i samme båt” skriver Ketil Fred Hansen, bosatt i Napoli. Han siterer sine naboer, bestemoren til et skolebarn uten forutsetninger for å nyttiggjøre seg videoundervisning og unge leilighetsarbeidere som tjener pengene sine i turistsesongen: ”Fra myndighetenes side kommer det motstridende opplysninger og uklare svar. Det er dette som gjør at vi er på vei til å bli sprø”.

I de politiske debattene er det nå merkbar uvilje mot tydelig tale når spørsmålet om ”fortsatt slå ned” eller ”bremse” pandemien blir stilt. Ingen tror på en snarlig vaksine eller behandling. Det mest realistiske er at et tilstrekkelig antall må bli smittet og immune. Heller ikke helsemyndighetene tar til orde for en nullvisjon. Samtidig hemmeligholdes innholdet i en foreløpig rapport regjeringen har bestilt om konsekvensene av tiltakene (NRK 26.4). Det er særlig grunn til å bekymre seg for konsekvensene tiltakene allerede har hatt for barn, ungdom og unge voksne. Arbeidsledigheten er høyest i de yngste aldersgruppene med lav utdanning og inntekt, de som sist – eller ikke – kommer tilbake i jobb. Lærlingeplasser forsvinner, fremtiden er satt på vent.

FHI frarådet å stenge barnehager og skoler. Likevel ble tiltaket iverksatt. Barneombud Inga Bejer Engh har vært forbilledlig klar om retten til skolegang for alle. Myndighetene har svart nølende med å la barnehager og de yngste elevene starte opp, symbolsk nok ledsaget av en hyperdetaljert veileder som er umulig å etterleve og forsinker videre oppstart. ”Det er lite forskning og usikkert kunnskapsgrunnlag for så inngripende og voldsomme smitteverntiltak som den norske regjeringen og andre land nå iverksetter” advarte epidemiforsker og ekspert på spanskesyken Svenn-Erik Mamelund ved Oslo Met i Dagsavisen 30.mars.

”Det første myndighetene må fortelle befolkningen, er at de under 40 år og kanskje opp mot 50 år ikke har noen økt dødelighet. Deretter at de som skal beskyttes, er folk med mange risikofaktorer” skrev professor Eiliv Lund i Aftenposten 9.april.

Den daglige kringkastingen av hvert enkelt koronadødsfall ledsaget av emosjonelle – til dels spekulative – reportasjer fra sykehus i Nord-Italia, vekker bare frykt og medfølelse. Nærsynt empati er et dårlig kompass hvis målet er, slik WHO formulerer det, å ”redde liv, minimalisere forstyrrelser i samfunnslivet og beskytte samfunnsøkonomien”. Ingen enkel modell kan heller vise veg ut av krisen. På nettstedet UnHerd ligger en fersk og lærerik dialog mellom to av verdens ledende epidemiologer, svenske Johan Giesecke (som ansatte Anders Tegnell) og britiske Neil Ferguson (Imperial College-studien). De har tilgang til samme tall, har stor rådgivende makt og trekker ulike konklusjoner. Vi er dømt til å navigere under fortsatt usikkerhet. Politikerne må være åpne om verdivalg og konsekvenser.

Statistikeren Ola Rosling svarte ubetinget ”ja” på spørsmål om han tror tiltakene vil ta flere liv enn viruset (NRK Urix 29.4). Økt sosial ulikhet er et sikkert resultat av langvarige restriksjoner som rammer skolegang og arbeidsliv. Sosial ulikhet tar liv – i rus, fattigdom, selvmord og avmakt. Fattige, innvandrere, lavt utdannende og allerede marginaliserte grupper er de som får betale for at statsledere har vist “akutt handlekraft” uten å ha en plan.

Publisert i Klassekampen 2.mai 2020

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s